FRA KKP TIL PKK: Om den kurdiske nationale bevægelse i Tyrkiet 1917-1999
Hovedfagsoppgave ved Universitetet i Bergen
Institutt for Sammenliknende Politikk
Bjarke Friborg 1999
Vejleder: Torstein Hjellum
DISPOSISJON
1. INTRODUKSJON
1.1. Fra studentgruppe til folkehær - Presentasjon av PKK
1.2. Problemformulering
1.3. Fremgangsmåte
2. TEORI
2.1. Introduksjon
2.1.1. Arven fra Marx og Engels — Revolusjoner i tilbakeliggende land
2.1.2. De anti-koloniale oppstandene
2.1.3. Sterke interesser bak forskningen
2.1.4. Uklare begreper og teoretisk forvirring
2.1.5. ML-ideologi og "væpnet revolusjon"
2.1.6. Kurdistan og PKK — upløyd mark for studenter og forskere?
2.2. Presentasjon av teorier
2.2.1. Richard Rubenstein
2.2.2. Pierre Rousset
2.2.3. Jean Baechler
2.3. Diskusjon av teorier
2.3.1. Rubenstein mot Baechler
2.3.2. Rousset mot de andre
2.3.3. Teoretiske forbehold
2.3.4. Teoretiske kjernepunkt — min undersøkelsesmodell
2.4. Oppsummering og fremgangsmåte
2.5. Vurdering av kildegrunnlaget
3. HISTORISK UTVIKLING OG BAKGRUNN
3.1.1. Det historiske Kurdistan
3.1.2. Det kemalistiske samfunnet (1917-1945)
3.2. Tyrkia etter den 2. verdenskrigen (1945-1980)
3.2.1. Fra Marshall-hjelp til general Gürsel
3.2.2. Polarisering og radikalisering
3.2.2.A. Sosiale endringer
3.2.2.B. Venstresiden og kurderne våkner
3.2.2.C. Staten og høyresiden mobiliserer
3.2.2.D. Det revolusjonære venstre
3.2.3. PKK — ett blant flere nye kurdiske partier
3.2.4. Tyrkia på randen av borgerkrig
3.2.5. Militæret tar makten
3.3. PKK i støpeskjeen (1978-80)
3.3.1. "Veien til den kurdiske revolusjonen"
3.3.2. Partiet blir stiftet
3.3.3. Taktisk tilbaketrekking
3.4. Partiet bygger seg opp (1980-1990)
3.4.1. En ny situasjon
3.4.2. Kriger og konfrontasjon
3.4.3. Allianser blir smidd (1980-1984)
3.4.4. PKK går til angrep (1984-1987)
3.4.5. Nådeløs kamp (1987-1990)
3.4.6. Fremganger og tilbakeslag (1987-1990)
3.4.7. Intern uenighet (1987-1990)
3.4.8. Kontrageriljaen bygges opp (1987-1990)
3.5. Tyrkia under ANAP, OYAK og MGK
3.5.1. Stat-militær-mafia-næringsliv
3.5.2. Problemene hoper seg opp
3.5.2.A. Islamisme og fascisme
3.5.2.B. Venstresiden
3.5.2.C. Kvinnebevegelsen
3.5.2.D. Fagbevegelsen
3.6. PKK på 1990-tallet
3.6.1. Fra asken til ilden
3.6.2. Fra "SS" til Serhildan
3.6.3. ERNK og institusjonsbygging
3.6.4. Endringer i PKKs strategi
3.6.4.A. "Den kurdiske-islamske syntesen"
3.6.4.B. Separatisme, føderasjon eller selvstyre
3.6.4.C. Spørsmålet om kvinnefrigjøring
3.6.5. Forholdet til den tyrkiske venstresiden
3.6.5.A. Fra SHP til HEP til HADEP
3.6.5.B. "Alternatif" — et alternativ for tyrkere?
3.6.5.C. Allianser med eksisterende partier
3.7. Tyrkia trapper opp
3.7.A. Fortsatt hard statlig undertrykking
3.7.B. Özal og den 1. våpenhvilen
3.7.C. Tansu Çiller og Susurluk-staten
3.8. PKK og utviklingen etter den 5. kongressen
3.8.1. Programmet blir revidert
3.8.2. Fremveksten av HADEP
3.9. Bortføringen av Abdullah Öcalan
3.9.1. Økende spenning i Tyrkia
3.9.2. Rettssak eller skueprosess
4. ANALYSE
4.1. Presentasjon
4.2. Rammevilkår for fremveksten av en kurdisk bevegelse
4.2.1. "Utenlandsk undergraving"
4.2.2. Hvilken status har Kurdistan
4.2.3. Fransk, tysk eller tyrkisk nasjonsbygging
4.2.4. En "internasjonal koloni"?
4.2.5. Foreløpig oppsummering
4.3. Rammevilkår for fremveksten av en væpnet kurdisk bevegelse
4.3.1. "Kinesisk", "kubansk" eller "russisk" strategi?
4.3.2. Venstresiden og arbeiderklassen
4.3.3. Ideen om et væpnet opprør
4.3.4. Foreløpig vurdering
4.3.5. Fra Mahir Çayan til Abdullah Öcalan
4.3.6. Fantes det alternativer?
4.3.7. Foreløpig oppsummering
4.4. PKKs sosiale basis
4.4.1. Klassestrukturen i Tyrkia og Kurdistan
4.4.2. De første rekruttene
4.4.3. Kurdistans Arbeiderparti?
4.4.4. Foreløpig oppsummering
4.5. Arbeidsmetoder og organisasjon
4.5.1. Et nytt syn på teorien
4.5.2. John Molyneux
4.5.3. Et nytt syn på PKK
4.5.3.A. Beskyldninger om "stammementalitet"
4.5.3.B. Væpnet propaganda 1974-1980
4.5.3.C. Røde militærbaser 1980-1990
4.5.3.D. Mer om arbeidsmetoder
4.5.3.E. Et politisk parti av profesjonelle revolusjonære
4.5.4. Foreløpig oppsummering
4.6. Den revolusjonære dynamikken
4.6.1. Hva sier teorien?
4.6.2. Den internasjonale situasjonen
4.6.2.A. PKKs internasjonale forbindelser 1974-1999
4.6.2.B. Maksimere antallet venner, minimere antallet fiender (1974-1991)
4.6.2.C. Om å stole på Sovjet eller på egne krefter
4.6.2.D. Holde ut militært for å vinne politisk? (DHKP-C om PKK)
4.6.2.E. Öcalan og ferden til Roma — internasjonal statsmann eller internasjonal revolusjonær
4.6.3. Relasjoner innad i undertrykkernasjonen
4.6.3.A. Forholdet til andre organisasjoner
4.6.3.B. Forholdet til andre folkeslag
4.6.3.C. Forholdet til de styrende innen Tyrkia
4.6.4. Tyrkia 1989-1999: Status
4.6.4.A. Den generelle situasjonen i landet
4.6.4.B. PKK og den tyrkiske arbeiderklassen
4.6.4.C. PKK og den kurdiske arbeiderklassen
4.6.5. Foreløpig oppsummering
5. KONKLUSJON
5.1. Generelle betraktninger
5.2. Funn og vurderinger
5.2.A. Hvorfor PKK (rammevilkår)
5.2.B. Hvem er PKK (klassekarakter)
5.2.C. Hvordan jobber PKK (organisering)
5.2.D. Hvilken vei går PKK (dynamikk)
5.3. Ett forsøk på en karakteristikk
noter
kilder og litteraturliste
appendix / vedlegg
1. INNLEDNING
1.1. Fra studentgruppe til folkehær — Presentasjon av PKK
Fra begynnelsen av 1970-tallet til utgangen av 1990-tallet har organisasjonen kjent som PKK (Kurdistans Arbeiderparti) utviklet seg fra en håndfull studenter og arbeidsløse i Ankara til en av verdens største og mest innflytelsesrike opprørsbevegelser. Dette står fast selv om partiet i det siste har lidd en rekke viktige nederlag — først og fremst arrestasjonen av deres leder Abdullah Öcalan i februar 1999. Politisk har det sannsynligvis ikke vært større fokus på kurdernes situasjon enn i dag, noe som uten tvil i høy grad skyldes PKK og deres arbeid på den politiske fronten. Siden 1984 har det blitt drept omkring 37.000 mennesker som følge av konfrontasjonene mellom PKK og de tyrkiske regjeringstroppene. I dag rår PKK over en militær styrke på kanskje 20.000 soldater og har sannsynligvis oppslutning fra millioner av kurdere — først og fremst i Tyrkia, men også i Nord-Irak, Syria og Iran (henholdsvis Nordvest-, Sør- og Øst-Kurdistan). PKK står også sterkt i eksilmiljøene i Europa og kan i løpet av forholdsvis kort tid samle over 100.000 mennesker til demonstrasjoner, f.eks. i Tyskland, Nederland eller Italia. I tillegg har de en egen fjernsynskanal (Med-TV) og en kvinnegerilja, og de har stått i spissen for å opprette nasjonale, representative organer som f.eks. det kurdiske eksilparlamentet. Mye av det siste er gjort i navnet til ERNK eller Kurdistans Nasjonale Frigjøringsfront, som er ledet av PKK.
Men PKK er også tilsvarende omstridt: Selv betrakter de seg som et arbeiderparti og partimedlemmene kaller seg enten kommunister, sosialister eller marxist-leninister. Store deler av Tyrkias venstreside kaller dem nasjonalister, mens den tyrkiske regjeringen og CIA bruker begrepet "verdens farligste terrorister". På 1980-tallet beskyldte svensk politi dem for å ha drept Olof Palme, og partiet har angivelig stått bak en rekke angrep på tyrkiske eiendommer i Europa og på den tyrkiske turistindustrien. Generelt har de fått et rykte på seg for alene å løse problemer med vold, og for fysisk å ha valset ned sine motstandere på venstresiden. De er også blitt angrepet for å ha sviktet sine sosialistiske ideal, bl.a. gjennom å innlede en mer forsonlig linje overfor islam og gjennom å tone ned perspektivet om klassekamp til fordel for nasjonal kamp. Siden partikongressen i 1995 har det offisielle partisymbolet vært en brennende fakkel, frem for hammer og sigd. Og i et intervju med nordmannen Roy Krøvel i 1997 kunne PKK-lederen Abdullah Öcalan dessuten fortelle at han ikke lenger var rød, men grønn…
1.2. Problemformulering
I denne oppgaven vil jeg forsøke å rydde opp i noe av den uklarheten som åpenbart er tilstede når det gjelder å bestemme PKKs karakter. Følgelig vil jeg være stilt over for tre hovedproblemer, som jeg tror vil sette rammene for nesten enhver oppgave om PKK i dag: For det første er spørsmålet preget av sterk politisk uenighet og konflikt, for det andre er det mye teoretisk forvirring, og for det tredje finnes det relativt lite forskning fra før. Med andre ord sterke interesser, uklare begreper og forholdsvis lite generalisert viten eller bearbeidet empiri. Punktene kan også fremstilles slik:
1) Emnet er på ingen måte begrenset til en rent fagintern eller forskningsmessig diskusjon, men er i høy grad storpolitisk brennbart. I Tyrkia har det funnet sted væpnete sammenstøt mellom de ulike partene i konflikten helt siden 1970-tallet, og svært mange av ofrene har vært forskere eller journalister som har forsøkt å skaffe seg selv og andre oversikt. Mennesker dør daglig pga. den langvarige krigen. Følgelig foregår det også en intens kamp om opinionen, i en krig med svært mektige aktører og interesser. Eventuelle konklusjoner vil nesten uunngåelig bli forsøkt tatt til inntekt for enten den ene eller den andre hovedsiden i konflikten, og vil også kunne bli brukt i den politiske debatten i Norge.
2) Emnet er preget av en betydelig teoretisk forvirring. Først og fremst mener jeg at flere av de mest brukte begrepene (terrorisme, nasjonalisme, sosialisme osv.) i forholdsvis liten grad er egnet til å fange inn dynamikken i en bevegelse som PKK — også selv om de kanskje kan være med å gi et mer generelt inntrykk. Likevel er det umulig å komme uten om dem, og jeg har derfor tenkt å bruke denne oppgaven til å skape noe mer klarhet innen begrepsbruken.
3) Endelig finnes det relativt lite forskning fra før, og nesten ingen sammenliknende studier. "Tyrkia er et nærmest ubehandlet område i norsk faglitteratur" skrev Europa-programmet i 1998, og det samme gjelder minst like mye for PKK og kurderspørsmålet — på norsk så vel som på andre språk. I det hele tatt finnes det svært få eksempler på at teorier om geriljagrupper er blitt koplet med empirien fra Tyrkia og Kurdistan, noe som jeg tror både vil kunne gi ny innsikt i den eksisterende teorien og ny innsikt i PKK. Noe annet er imidlertid at både PKK selv og det tyrkiske militæret i utstrakt grad driver med egen forskning for å perfeksjonere sine posisjoner (hhv. i form av opprørs- og geriljastudier og teknikker for opprørsbekjemping).
1.3. Fremgangsmåte
For å nærme meg en forståelse av PKKs karakter vil jeg foreta en mest mulig strukturert gjennomgang, med et klart skille mellom teori, empiri og analyse:
TEORI
For det første vil jeg forsøke å kort gjøre rede for den eksisterende teorien om de væpnete bevegelsene som selv sier de slåss for nasjonal og sosial frigjøring, men som andre kaller f.eks. terrorister eller nasjonalister. Det er i denne delen at jeg også vil forsøke å innkretse de viktigste begrepene som er i bruk, evt. som jeg mener burde være i bruk.
Til formålet har jeg valgt å ta utgangspunkt i tre ulike teoretikere med hver sin ulike innfallsvinkel: først Richard Rubenstein (1987) med sine bredt anlagte analyser av forholdet mellom terrorisme, massebevegelse og sosial og nasjonal revolusjon. Dernest Pierre Rousset (1986) med sine betraktninger over revolusjonær krig ut fra erfaringene til det kinesiske kommunistpartiet KKP før de tok makten i 1949. Og endelig har jeg valgt ut Jean Baechler (1971) for sitt forsøk på å beskrive dialektikken mellom det han kaller revolusjonær og kontrarevolusjonær krig, bl.a. basert på krigsteoretikeren Karl von Clausewitz sin tenkning og konfliktene i Algerie og Indokina.
Konkret vil jeg legge frem de tre ulike modellene og siden forsøke å oppsummere hvordan de enten utfyller, motsier eller overlapper hverandre. Dermed vil jeg kunne stille opp en undersøkelsesmodell i form av en rekke problemfelt som jeg vil konfrontere med empirien for å prøve deres holdbarhet. Hele dette teoriavsnittet kaller jeg for Kapittel 2: Teori.
EMPIRI
For det andre vil jeg forsøke å kartlegge det jeg mener er relevante opplysninger om fremveksten og utviklingen til PKK, med spesiell vekt på a) rammevilkårene, b) klassekarakteren, c) organiseringen og d) dynamikken til den kurdiske nasjonalbevegelsen. Alle fire er punkter som jeg har utledet av teoridelen. Ettersom PKK åpenbart har gjennomløpt en endringsprosess, mener jeg det er nødvendig med en historisk tilnærming på alle disse punktene, men med spesiell vekt på perioden 1974-1998.
Konkret har jeg valgt en kronologisk fremstillingsform, der jeg først vil gå inn på forhistorien til Kurdistan-konflikten i Tyrkia og omegn (med et blikk tilbake på forholdene rundt opprettelsen av den tyrkiske republikken) og siden på de ulike fasene i PKKs skapelse og utvikling. Hele dette empiriavsnittet kaller jeg for Kapittel 3: Historisk bakgrunn og utvikling.
ANALYSE
I det følgende kapittelet vil jeg foreta den konkrete sammenstillingen mellom teori og empiri, for å finne ut i hvilken grad de har vist seg å være fruktbare innfallsvinkler og hvordan de evt. enten supplerer eller motsier hverandre. For å komme nærmere en mest mulig dekkende karakteristikk av PKK, vil jeg gå grundigere inn på de områdene som fortsatt fremstår som relativt uklare. Fremstillingen må være ledet av å prøve påstandene som kom frem i teoridelen. Denne delen av oppgaven kaller jeg for Kapittel 4. Analyse.
KONKLUSJON/OPPSUMMERING
Til slutt vil jeg forsøke å gi en kort oppsummering/sammenfatning av fremstillingen som helhet: Har teoriene vist seg fruktbare, eller er det uventet dukket opp nye problemfelt. Jeg vil også forsøke å klare mest mulig opp i de problemene som jeg har trukket opp her i innledningen, og streke opp noen punkter som trenger mer forskning fremover. Denne delen av oppgaven kaller jeg for Kapittel 5. Konklusjon.
2. TEORI
2.1. Introduksjon
2.1.1. Arven fra Marx og Engels - Revolusjoner i tilbakeliggende land
I nesten enhver grundigere diskusjon av revolusjoner og opprør er det vanskelig å komme uten om de to tyske filosofene Karl Marx og Friedrich Engels. De to hadde sin mest aktive teoretiske periode i den andre halvdelen av 1800-tallet, men gjennom deres enorme politiske innflytelse og deres store skriftlige produksjon har de fortsatt å levere premissene for mye av den senere teorien på området. Ikke minst gir de et viktig sammenlikningsgrunnlag for å vurdere en rekke nyere teorier og forestillinger, for å se hvordan teorien er blitt utfordret i ettertid.
For de to var ordet revolusjon et helt sentralt begrep for å forstå den moderne samfunnsutviklingen. Med fremveksten av industrikapitalismen utover 1800-tallet var det mye som ble rystet ved den bestående orden. Gamle livsformer og samfunnsklasser ble satt under et voldsomt press og utfordret av helt nye former for organiserering av produksjons-, samfunns- og hverdagsliv. Dette mente de var et permanent trekk ved kapitalismen, dvs. at det nye samfunnet ville være i konstant forandring. Likevel mente de det fantes ulike bestemte typer revolusjoner, som ville være fødselshjelper for ulike typer samfunn:
De såkalte borgerlige revolusjonene ville først og fremst være demokratiske - i den forstand at de innførte f.eks. grunnlover, borgerrettigheter og nasjonalforsamlinger i stedet for kongedømmer, adelsprivilegier og standsrepresentasjon. Likevel ville det borgerlige samfunnet fortsatt være et klassesamfunn, akkurat som de mente alle tidligere samfunnsformasjoner hadde vært det. Selv dersom det gamle adels- og godseierveldet hadde blitt avskaffet og det f.eks. hadde blitt innført allmenn stemmerett, ville den reelle makten likevel ligge hos den nye klassen av bedrifts- og kapitaleiere som gikk under betegnelsen borgerskapet. Gjennom den private eiendomsretten til produksjonsmidlene (fabrikker osv.) ville borgerskapet ikke alene kontrollere økonomien, men også størstedelen av det politiske livet — ikke minst inkludert den "nøytrale" statsmakten som Marx/Engels hånlig kalte for "borgerskapets eksekutivkomité". Følgelig var det ikke tilstrekkelig med reformer av samfunnets overbygning (politiske institusjoner m.m.), det var nødvendig å erstatte kapitalismen med en helt annen samfunnstype uten klassedeling. Bare slik mente Marx og Engels det ville være mulig å fullt ut realisere industrisamfunnets potensiale og kunne innrette produksjonen direkte etter folks behov snarere enn deres kjøpekraft, som ville være ulikt fordelt mellom klassene. Denne samfunnsformen ville imidlertid bare kunne oppnåes ved å avsette borgerskapet gjennom en sosialistisk revolusjon, der den moderne arbeiderklassen (proletariatet) skulle ta over makten for å diktere avskaffingen av all klassedeling - derav begrepet proletariatets diktatur.
Marx og Engels mente at utviklingen i alle de avanserte kapitalistiske landene ville gå mot slike endelige konfrontasjoner, mellom et stadig mer isolert borgerskap og et industriproletariat som etterhvert ville utgjøre det store flertallet av befolkningen. Premisset for den klare delingen mellom de borgerlige og sosialistiske revolusjonene var dermed den evolusjonistiske troen på at samfunnet utvikler seg i bestemte stadier som følger etter hverandre. Dette premisset ble snart utfordret av situasjonen i de såkalt tilbakeliggende landene, dvs. land som fortsatt var føydale eller på annen måte var preget av en ujevn utvikling av kapitalismen (f.eks. fordi den var blitt innført fra utsiden av en kolonimakt eller fordi profitten fra de viktigste selskapene gikk til utlandet). I disse landene var det svært lite rom for utvikling av nasjonale borgerskap, dvs. en klasse av driftige industriherrer som kunne drive frem avviklingen av det gamle føydalsamfunnet og gjennomføringen av det nye systemet, slik som i Vest-Europa og USA. Denne utviklingsveien forble tilsynelatende blokkert. Resultatet var i stedet fremveksten av korrupte og autoritære godseierklasser, som bare kunne overleve gjennom å innføre brutale politistater eller ved hjelp av støtte fra de vestlige statene. I tillegg forble den moderne industriarbeiderklassen ofte relativt liten, mens bønder fortsatte med å utgjøre det overveldende flertallet av befolkningen. Slik sett var dette land som verken var "modne" for en tradisjonell borgerlig eller en moderne sosialistisk revolusjon.
2.1.2. De anti-koloniale oppstandene
Mye av diskusjonen siden Marx og Engels har derfor gått på den konkrete tillempingen av deres teorier i de landene som tilsynelatende ikke helt har stemt overens med forventningene. Særlig utover 1960-tallet var det imidlertid mye som tydet på at revolusjonære geriljakriger og anti-koloniale frigjøringsbevegelser skulle bli en alvorlig utfordring for den rådende verdensorden. Dermed ble det også en utfordring for den marxistiske teorien, og svært mange mente at de nye strømningene var blitt til "marxismen i vår tid". Nærmest over alt ble det stilt spørsmålstegn ved det globale systemet som bestod etter 1945; et system som hadde røtter tilbake til den europeiske koloniseringen av stort sett hele resten av verden. I 1958 kunne det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon melde om "undergravende geriljavirksomhet" i 28 land, i 1965 var det blitt 42 land og i 1969 var tallet oppe på 50 (Ahmad 1971:137). Også Nord-Amerika og Vest-Europa fikk merke sin del av opprøret, men de fleste virkelig store og langstrakte konfrontasjonene fant sted i den fattige delen av verden.
Ikke minst Vietnam-krigen hadde utviklet seg til et mareritt for de styrende i vesten: Fattige risbønder med macheter og kalasjnikov kunne tilsynelatende hamle opp med den største og sterkeste supermakten i verden. I 1965 skrev USAs visepresident Hubert Humphrey i New York Times om denne "dristige nye aggresjonsformen, som kan vise seg å være like banebrytende som oppdagelsen av kruttet" og følgelig den "viktigste utfordringen mot vår sikkerhet" (Ahmad 1971:138). Millioner av opprørske ungdommer fant inspirasjon i budskapene til Mao Zedong, Ho Chi-minh, Ernesto "Che" Guevara og Regís Debray. Væpnete grupper skjøt opp nesten over alt og forsøkte å dra med seg fattigbønder, arbeidere og arbeidsløse til dristig kamp mot de rådende maktforholdene, ikke minst den nasjonale avhengigheten.
Noen av dem ble knust eller oppløste seg etter en årrekke (f.eks. europeiske grupper som Rote Armee Fraktion i Tyskland og Brigate Rosse i Italia), mens andre klarte å ta makten i land som f.eks. Algerie, Vietnam, Nicaragua og Zimbabwe. De fleste kalte seg for "gerilja" og tok avstand fra betegnelsen "terrorisme", og nesten alle kalte seg selv for sosialister eller marxist-leninister. I deres eget selvbilde stod de i spissen for og representerte arbeiderklassen, og deres prosjekt var bl.a. å utforme en konkret revolusjonsstrategi ut fra de lokale og nasjonale forholdene. Ikke minst i ettertid mener jeg det er besnærende å akseptere en helt annen beskrivelse, nemlig:
"I korthet var det et sjikt av middelklasse-intellektuelle i spissen for en geriljahær og organisert i et stalinistisk kommunistparti som ble landets nye herskere, mens arbeiderklassen sto som passive tilskuere til maktovertakelsen…Det sosiale vakuum som oppsto ved borgerskapets og arbeiderklassens manglende revolusjonære initiativ ble fylt av en del av intelligentsiaen, som spilte den ledende rolle, i spissen for hele den undertrykte nasjon. Resultatet blir ikke sosialisme, som ikke er mulig uten arbeiderklassens frigjøring av seg selv, men likevel full statliggjøring av økonomien, fordi bare ved å konsentrere produksjonsmidlene i statens hender kan den nye staten bevare sin uavhengighet. Slik blir også geriljakrigens ledere omdannet til en ny herskende klasse, hvis politikk fundamentalt er innrettet på å befeste sin egen makt…Når dette går for å være ‘sosialisme’ er det ikke et sosialismebegrep som er knyttet til Marx og Lenins ideer. Denne sosialismen er rett og slett et annet ord for en modell for nasjonal økonomisk utvikling, en modell representert ved Stalins Sovjet" (Østberg 1984).
I følge dette synet var f.eks. KKP i Kina og FNL i Vietnam slett ikke sosialistiske arbeiderpartier, men tvertimot bonde-, student- og soldatorganisasjoner med en visjon inspirert av undertrykkende østblokkregimer frem for demokratiske rådsrepublikker i tråd med idealene f.eks. fra Pariserkommunen og den allerførste tiden i Sovjetunionen (jmf. f.eks. Lenins bok "Staten og revolusjonen" fra sommeren 1917). Østbergs poeng er at den manglende forankringen i og innrettingen på arbeiderklassen gjør det lettere for en slik organisasjon å erstatte målet om en sosial omveltning med det mindre vidtgående målet om nasjonal selvstendighet. Denne typen bevegelser vil med andre ord ofte ha en tendens til å sette de nasjonale frem for de sosiale målene, frem til det punktet der de f.eks. angriper streikende arbeidere for å bevare en allianse med de "nasjonale" høyrekreftene, eller får penger og støtte fra undertrykkende regimer i andre land. Endelig vil også den væpnete kampen i seg selv gjøre at det lett skiller seg ut en elite av militære spesialister som forsøker å handle på vegne av folk - noe som igjen bidrar til passivisering av andre enn den revolusjonære eliten. Dermed var det kanskje ikke "marxismen i vår tid" likevel…?
2.1.3. Sterke interesser bak forskningen
Ovenstående er selvfølgelig en forenkling, og dessuten en marxistisk-inspirert kritikk av de ulike geriljagruppene. Den fastholder at det både er mulig og ønskelig med en annen samfunnsform enn den bestående, samtidig som den fører i felten en kritikk mot mange av de revolusjonære forsøkene til nå. Dette mener jeg er et viktig poeng, og et prosjekt som jeg i flere år åpent har tilsluttet meg - uten at jeg i denne oppgaven på forhånd kan bedømme om Østberg eller andre kan sies å ha rett i deres kritikk av de ulike organisasjonene.
I følge Eqbal Ahmad (1971:142-3) vil det alltid finnes en rekke vurderinger som henger sammen med betrakterens utgangspunkt, nærmere bestemt de interessene som står bak forskningen. Den samme Ahmad påstår f.eks. at det ikke alene er de ulike marxistisk-inspirerte akademikerne som har en tendens til å se det de ønsker, frem for det som rimeligvis kan sies å være tilfellet. I minst like høy grad gjelder dette for det som han kaller de vestligorienterte og konservative skolene, som har en tendens til å stemple alle folkelige og maktkritiske organiseringer som "konspirasjoner kontrollert av utenlandske makter", f.eks. frem for å sette dem i sammenheng med de sosiale forholdene. I 1961 slo f.eks. spesialrådgiver for den amerikanske president Kennedy, W.W. Rostow, fast at "We are determined to help destroy this international disease, that is, guerilla war designed, initiated, supplied, and led from outside an independent nation" (Ahmad 1971:144). Selv om det bl.a. kan dokumenteres at Sovjetunionen ofte har støttet en rekke væpnete bevegelser i andre land, blir det likevel en helt overflatisk analyse i langt de fleste tilfellene. Tilsvarende vil det ofte være i myndighetenes interesse å bruke betegnelsen "terrorister", mens den aktuelle bevegelsen selv vil foretrekke betegnelser i stil med "frihetskjempere" eller "geriljakrigere". I forlengelse av dette er det også mange forsvarere av de ulike typer geriljagrupper som har en tendens til å avfeie i hvert fall deler av kritikken som en slags fordekt anti-kommunisme: På den ene siden vil kritikken f.eks. lett kunne bli stemplet som enten "dogmatisk" eller "ortodoks", i den grad den kanskje kan finne næring i en del klassisk marxistisk teori. På den andre siden vil den lett bli stemplet som enten "opportunistisk" eller kanskje "trotskistisk", i den grad forsvarerne ser kritikken som et forsøk på å "vaske hendene" og å unngå de mer ubehagelige spørsmålene som sosialister kan bli utsatt for.
Det foregår med andre ord hele tiden en kamp om definisjonsmakten og dermed en kamp innen vitenskapene, en kamp som på ingen måte er fraværende i tilfellet PKK. En konsekvens av dette synet er bl.a. at en god del av den eksisterende forskningen må betraktes som mer eller mindre dårlig skjulte partsinnlegg for enten den ene eller den andre siden. Poenget er ikke at det nødvendigvis er feil å ta stilling i en konflikt, men at en lang rekke innlegg må regnes som det Marx kalte ideologiproduksjon, dvs. at den pågjeldende forskningsinnsatsen i første rekke har skullet tjene bestemte politiske formål frem for å avdekke de egentlige sammenhengene - og uten at dette er blitt åpent innrømmet. En beslektet problemstilling er det som Thomas Kuhn kalte forskning innen bestemte paradigmer, dvs. at forskere har en tendens til å dele seg inn i vitenskapelige skoler eller "mønstre" der en lang rekke forhold blir tatt for gitt; det vil til og med forekomme at forskerne mer eller mindre bevisst fortrenger opplysninger som utfordrer det etablerte teorisettet, for å unngå å bringe det ut i en krise (Enerstvedt 1989:112-113). Slike innvendinger mener jeg det er nødvendig å ha for øye før jeg begir meg ut på en diskusjon om et såpass brennbart tema som PKK. Det er også høyst relevant i forbindelse med innsamlingen av empiri.
2.1.4. Uklare begreper og teoretisk forvirring
På overflaten var og er nok mange av de væpnete gruppene svært like i både metoder og begrepsbruk. Både den gangen og nå er det likevel en egen og omfattende diskusjon om det er mest som skiller eller mest som forener (f.eks. mellom "gerilja" og "terrorisme", og mellom "frihetskjemper" og "kriminell"); en uenighet som flere ganger har ført til sammenstøt både mellom forskere, mellom de andre aktørene i konflikten og i form av blodige interne oppgjør. Særlig på 1970-tallet var det flere universiteter (ikke bare i Tyrkia, men også i USA, Vest-Europa og flere andre land) som ble forvandlet til rene slagmarker pga. slike spørsmål, enten som følge av konflikt mellom ulike retninger eller som følge av direkte statsinngrep (vha. militær, politi og overvåkingstjeneste) over for diskusjonen som i seg selv ble oppfattet som en trussel mot systemet. Også diverse typer sensurfunksjoner må medregnes: I Vest-Tyskland kunne det f.eks. få en lang rekke følger (yrkesforbud, fengselsstraff m.m.) dersom forskere o.a. ikke omtalte Rote Armee Fraktion som en "bande" frem for en organisasjon, og i Tyrkia finnes det en lang rekke med personer som enten er drept eller satt i fengsel pga. sin forskningsinnsats på området. På mer enn én måte er det i allerhøyeste grad svært mye sprengstoff i kurder- og PKK-spørsmålet!
Det engelske ordtaket "one man’s freedom fighter is another man’s terrorist", gjelder med andre ord særlig for forholdet mellom statsmakten og den væpnete organisasjonen. Men også f.eks. blant erklærte sosialister og regimemotstandere er det en lang rekke viktige uenigheter, noe som stort sett bare har bidratt til forvirringen. Mange av de væpnete gruppene har som sagt gjerne kalt seg marxist-leninistiske - også selv om de to siste herrene strengt tatt stod for en ganske annen politisk strategi enn de førstnevnte: Ved inngangen til 1900-tallet var Lenins bolsjevikparti ofte blant de skarpeste kritikerne av de russiske venstregruppene (bl.a. populister/narodniker og anarkister) som tok til væpnete aksjoner i form av snikmord, bombedrap og likvidasjoner av fremstående embetsmenn og politifolk. Lenin skrev bl.a. at terrorisme var en "særegen kampform som blir praktisert av intelligentsiaen"; en type "håndgemeng" som reflekterte det invidualistiske livssynet til den småhandlende, studenten eller yrkesutøveren - et livssyn som han mente stod i motsetning til en massebasert arbeiderrevolusjon (Rubenstein 1987:41). Også Trotskij fulgte opp med å beskrive hvordan "individuell terrorisme" var uakseptabel "presis fordi den nedgjør massenes rolle i deres egen bevissthet, forsoner dem med deres maktesløshet og snur deres øyner og forhåpninger i retning av en storslått hevner og frigjører som en dag vil komme og gjennomføre sin misjon" (Rubenstein 1987:41). Slik sett var de to russerne på linje med både Marx og Engels som i sin tid hadde kritisert tilhengerne bl.a. av russeren Bakunin og franskmannen Blanqui for det de mente var deres tendens til å drive med hemmelige forbund og forskjellige typer undergravende virksomhet som først og fremst fungerte som påskudd for politiet til å angripe de revolusjonære.
Samtidig har de væpnete gruppene bl.a. kunnet vise til at bolsjevikpartiet en overgang drev med togran og andre "ekspropriasjoner" i Kaukasus for å skaffe inntekter til partiarbeidet, og etter makterobringen i 1917 forsvarte de som makthavere en lang rekke handlinger som de selv definerte som terror, men denne gangen "statsterroren til en revolusjonær klasse". Terror i form av voldsbruk ble med andre ord ikke avvist på et prinsipielt, men snarere på et taktisk grunnlag. Det avgjørende spørsmålet var om voldsbruken var under politisk kontroll. Gjentatte ganger gikk de til angrep (verbalt) på pasifister og andre som de mente ikke tok spørsmålet om væpning alvorlig. Akkurat som den tyske krigsteoretikeren Karl von Clausewitz mente bolsjevikene at voldsbruk var en forlenging av politikken - bare med andre midler. Følgelig måtte også de revolusjonære beherske denne typen kampformer, for å kunne bruke dem til sine egne formål.
2.1.5. ML-ideologi og "væpnet revolusjon"
Den såkalte "marxismen-leninismen" (ML) er en relativt sammensatt arv, som har vært utsatt for mange intense stridigheter særlig i etterkrigstiden. Én ting er at selve ordet "marxismen-leninismen" strengt tatt er Josef Stalin sin betegnelse for ideologien til Sovjetunionen under hans ledelse, noe som i seg selv er et ganske omdiskutert fenomen. Noe annet er at de væpnete gruppene - akkurat som Stalin - kunne og kan finne en lang rekke sitater til å legitimere ganske forskjellige typer av aktivitet. Lenin m. venner har med andre ord ikke etterlatt seg særlig mange entydige definisjoner, i den grad dette overhodet er mulig. 10 år etter Lenins død skulle dessuten personen Mao Zedong og hans politikk få endelig gjennomslag i Kinas Kommunistiske Parti (KKP). Dermed ble den kinesiske revolusjonen brakt over i et nytt spor, som etterhvert skulle vise seg å få viktige konsekvenser for diskusjonen om "væpnet revolusjon". Under Mao Zedongs ledelse tok KKP i 1949 makten i et land som allerede den gangen var verdens mest folkerike stat — en begivenhet som snart vakte mye oppmerksomhet.
Noe av det mest banebrytende ved Mao Zedong sin linje var nettopp det nye synet på forholdet mellom krig, revolusjon og våpenmakt: For både Marx, Engels og bolsjevikene var det klart at det var arbeiderklassen i byene som skulle væpnes, mens Mao i stedet satte i gang oppbyggingen av en bondegerilja på landsbygden. Han var ikke uenig i den marxistiske tesen at bøndene som samfunnsklasse ikke selv kunne føre en revolusjon til ende og bygge opp en ny samfunnsform, tvertimot var det nettop dette perspektivet som han forsøkte å tilføre utenfra ved at kommunistpartiet skulle stå i spissen for denne bondehæren. Det nye var den konsekvente vektleggingen av "folkekrigen" under KKPs ledelse, og de mange nye tankene rundt geriljakrigens strategi og metoder. Senere er teorien også blitt utviklet gjennom erfaringene f.eks. på Kuba og i Vietnam, noe som alt sammen har bidratt til en lang rekke mer eller mindre fruktbare fortolkningskamper om "den rette marxismen-leninismen". Følgelig er flere av de mest sentrale begrepene blitt ganske nært knyttet til disse kampene. Det er slike forhold som gjør det vanskelig å bruke bestemte ord, i hvert fall uten å definere dem og gjøre nærmere rede for deres sammenheng.
Tilfellet PKK er slik sett et godt eksempel: Partiet har i alle år definert seg som en marxist-leninistisk organisasjon. Samtidig driver de en type kamp som tilsynelatende skiller seg vesentlig fra revolusjonsideene til både Marx og Lenin. Der PKK driver en svært langvarig kamp, så Marx og Lenin for seg en rask omveltning av de herskende samfunnsforholdene. Der PKK driver en væpnet geriljakrig med basis på landsbygden, så Marx og Lenin for seg en rekke arbeideroppstander i byene der trusselen om våpenmakt bare kom i andre rekke. Og der PKK kjemper mot okkupasjon og utsuging av tilbakestående og halvføydale landområder, var fikspunktet for Marx og Lenin tvertimot spørsmålet om innføring av sosialisme i de mest utviklete og kapitalistiske industrilandene. I dette lyset har PKK langt mer felles med de nasjonale frigjøringskrigene i f.eks. Kina og Vietnam frem til henholdsvis 1949 og 1975, enn med den russiske oktoberrevolusjonen i 1917. Følgelig mener jeg det er mye som taler for å bruke teori som er utviklet nettopp på disse erfaringene, og for å gå kritisk inn på PKK sin plassering i en sosialistisk tradisjon.
2.1.6. Kurdistan og PKK - upløyd mark for studenter og forskere?
I løpet av det 20. århundret har det som sagt vært ganske mange bevegelser og organisasjoner som har kalt seg selv revolusjonære, men som er blitt kalt for helt andre ting av både venner og fiender. Spørsmålene om på den ene siden krig og revolusjon og på den andre siden sosial og nasjonal frigjøring er dermed et forholdsvis klassisk tema der det finnes mye stoff og teoriproduksjon, men samtidig svært mye skarp uenighet og uklarhet side om side med hverandre. Likevel glimrer tilsynelatende Tyrkia og Kurdistan med sitt fravær:
Mens organisasjoner som IRA i Nord-Irland, ETA i Baskerland og PLO i Palestina er både velkjente og veldokumenterte i internasjonal (engelskspråklig) faglitteratur, finnes det påfallende lite om de tilsvarende organisasjonene i Tyrkia. Satt på spissen inneholder nesten hver eneste fagbok på området minst ett avsnitt om Brigate Rosse i Italia eller Rote Armee Fraktion i Tyskland, men svært sannsynlig slett ingen ting om tilsvarende grupper i Tyrkia, f.eks. THKP-C, Devrimci Sol eller TKP-ML/TIKKO. Til og med en massiv folkebevegelse som PKK og ERNK har frem til i dag vært nærmest fraværende i litteraturen, og det er først i de siste par årene at det er blitt drevet en del forskning på feltet. Og selv om den kurdiske oppstanden - serhildan - har funnet sted stort sett samtidig med den tilsvarende palestinske intifada’en fra slutten av 1980-tallet, er det likevel nabolandet Israel som stadig vekk er i søkelyset frem for Tyrkia. Det er ikke en gang et spørsmål om Europa frem for Asia eller Latin-Amerika, ettersom det finnes grundige studier av PKK-liknende bevegelser som f.eks. KKP i Kina på 1930-tallet og Vietnam på 1960- og 70-tallet, ved siden av tykke bøker om "Che" Guevara, Tupamaros og Sendero Luminoso pluss geriljagrupper i både El Salvador, Colombia og Nicaragua. I Tyrkia har til og med stort sett samtlige av disse gruppene hatt sine egne tilhengere, slik at det nærmest har vært et drivhus for ulike geriljaeksperimenter. Selv om Tyrkia samtidig kan sies å ligge i skjæringspunktet mellom Europa og Asia, har dette åpenbart ikke gjort landet mer interessant for forskere på de væpnete bevegelsene. Tvertimot er det de europeiske og asiatiske organisasjonene som har tatt det meste av oppmerksomheten. Dette er forhold som jeg nå vil forsøke å bøte på.
2.2. Presentasjon av teorier
Jeg har nå forsøkt å gjøre rede for det mer overordnete perspektivet på oppgaven, og vil derfor gå over til de utvalgte teoriene. Hver enkelt tar for seg den konkrete utviklingen av en politisk bevegelse av den typen som jeg mener er relevant for min hovedfagsoppgave.
2.2.1. Richard Rubenstein
I boken "Alchemists of Revolution" fra 1987 tar Richard Rubenstein for seg det han mener er forholdet mellom terrorisme, massebevegelse og sosial og nasjonal revolusjon. Som boktittelen antyder er Rubenstein sitt utgangspunkt en del klassiske forestillinger som ble utarbeidet først av Karl Marx og Friedrich Engels på 1800-tallet, og deretter av russerne Lenin (Vladimir Uljanov) og Trotskij (Lev Bronstein) i forbindelse med revolusjonsforsøkene i 1905 og 1917. Han går ikke nærmere inn på forskjellene mellom disse personene og deres tenkning, men legger derimot frem en rekke vurderinger som han mener de alle har til felles overfor andre og som han i hovedsak selv slutter seg til. Dette forsøker han bl.a. å begrunne ved å gå gjennom et betydelig antall politiske grupper, og det han mener er relevante hendelser fra 1800-tallet og frem til i dag. Til mitt formål vil jeg oppsummere det jeg mener er de viktigste resultatene:
1) For det første mener han det allment er en fruktbar innfalsvinkel å analysere sosiale fenomener ut fra en rekke dypereliggende samfunnsvilkår - vilkår som legger til rette for konfrontasjoner mellom ulike grupper og klasser og som dessuten kan gi opphav til en del ulike vurderinger av politiske strategier og virkemidler. Forhold som nasjonal avhengighet av utenlandske makter eller selskaper, utbytting av arbeidskraft og/eller generelt triste fremtidsutsikter for bestemte samfunnsgrupper er alle betingelser som lett skaper stor misnøye og frustrasjon som siden kan slå over i åpen kamp, opprør eller revolusjoner. Også forhold som f.eks. statsorganisert vold mot befolkningen vil kunne være med å provosere frem folkelige motreaksjoner. Dermed avgrenser han seg bl.a. mot teorier som har en tendens til å betrakte enhver folkelig opposisjon mot systemet som resultat av utenlandsk undergravning.
2) For det andre mener han at de spesifikke og ulike måtene denne opposisjonen vil utfolde seg på, henger nøye sammen med deres subjektive politiske vurderinger og selvoppfatning, men særlig med de konkrete mulighetene for å kanalisere misnøyen. I samfunn der det enten ikke finnes eller der det oppleves som vanskelig å opprette tilstrekkelig militante masseorganisasjoner, vil det være kortere vei for bestemte grupper (først og fremst studenter og intellektuelle) å ty til terroristiske virkemidler, definert som eksemplarisk smågruppevold som skal "oppdra" eller "vekke" folk til å gjøre opprør likevel. Dette er ikke minst tilfellet i land der de unge under utdanning har få eller ingen utsikter til sysselsetting som de opplever som fornuftig, og der heller ikke arbeiderklassen og de fattige har masseorganisasjoner til å bekjempe f.eks. utenlandsk økonomisk dominans og slåss for bedre vilkår for medlemmene.
3) For det tredje slår han fast at revolusjonæres bruk av eliteaksjoner eller sammensvergelser for å "vekke" folk som oftest virker mot sin hensikt, idet de har en tendens til å redusere folk til passive tilskuere. I stedet fremholder han hvordan den moderne arbeiderklassen nettop hele tiden vil bli "hensynsløst vekket av livet i byene og gjennom deres rolle i produksjonen", og at det kapitalistiske borgerskapet dermed "selv lærer opp sine banemenn". Allerede i 1850 skrev Marx og Engels hånlig om "revolusjonens alkymister", eller blanquistene etter den revolusjonære franskmannen Blanqui; i likhet med Rubenstein mente Marx og Engels at dette var revolusjonære aktivister som lot seg sluke opp av konstante intriger, bombetokter og sammensvergelser som utelukket et bredere og mer langsiktig arbeid for å få flere med seg - i tillegg til at de fungerte som påskudd for økte maktmidler til politiet. Dette var en tråd som Rubenstein mener ikke minst Trotskij fulgte opp, bl.a. i kritikken mot det russiske Sosialrevolusjonære partiet, og Lenin i sine skrifter mot narodnikene ("folkevennene" eller populistene) ved inngangen til 1900-tallet.
4) For det fjerde er han følgelig svært opptatt av å skille mellom massebevegelsenes og smågruppenes bruk av terroristiske virkemiddel, inkludert f.eks. drap av ministre og generaler og ødeleggelse eller konfiskasjoner av eiendom. Begge typer vold er revolusjonære i den betydningen at de vil inspirere andre til å gjøre opprør. Forskjellen består i at massebevegelsene allerede er uttrykk for en "vekkelse" som har utviklet seg i militant retning, mens smågruppene fortsatt forsøker å dra i gang bevegelse, men høyst sannsynlig oppnår det motsatte; at folk lengter mer etter lov og orden enn etter en masseoppstand.
5) For det femte legger han frem det synet at det likevel er mulig for en forlenget væpnet konflikt å være med å fremskynde en sosial revolusjon, men bare der opprørerne har mulighet for å administrere og forsvare en form for frigjorte områder. Uten slike styringsmuligheter vil f.eks. geriljastyrker ha en tendens til å bli en ren militær styrke. Dynamikken i undergrunnsarbeidet vil etterhvert drive dem til å isolere seg selv fra folket, slik at de vil bli stadig mer sårbare overfor sterkere styrker. Til slutt vil de forfalle til en type populistisk terrorisme. Derfor må det være mulig å vinne krigen litt etter litt, men likevel ikke så langsomt at de revolusjonære ikke klarer å utvide sine styrker raskere enn staten klarer å øke sin represjon.
6) Endelig mener han det er en rekke viktige forskjeller og potensielle motsetninger mellom sosiale og nasjonale kamper (selv om de likevel sjelden opptrer i "ren" form): Det viktigste kjennetegnet ved sosiale revolusjoner er først og fremst en utstrakt folkelig mobilisering mot de innenlandske makthaverne, i tillegg til de eventuelle utenlandske undertrykkerne. De er med andre ord kamper for sosial omstrukturering, der de viktigste skillelinjene går på tvers over landegrensene. Det er mulig for slike bevegelser å legge enkelte dempere på sine krav, for bedre å kunne inngå taktiske allianser f.eks. med deler av mellomlagene. Likevel vil de bare kunne realisere de viktige strategiske målene gjennom mest mulig engasjement fra flest mulig mennesker, dvs. en politisering og radikalisering av hverdagslivet. Etterhvert som folk selv tar over kontrollen og angriper institusjonene som holder dem nede, vil i teorien også skillet mellom ledere og tilhengere bli utvisket.
7) En nasjonal frigjøringskamp innebærer derimot som oftest en allianse på tvers av klassene og andre sosiale motsetninger. Arbeidere, bønder og fattigfolk må følgelig holde igjen på kravene sine frem til det nasjonale spørsmålet har blitt løst; dvs. en totrinnsteori. I de fleste situasjoner vil dessuten nasjonale kriger i prinsippet kunne nøye seg med å utmatte okkupantene (f.eks. ved hjelp av terror) og basere seg på passiv folkelig støtte, slik at militærbruken alene er delegert til spesialister. Dette kan f.eks. være et middel til å oppnå støtte fra forretningsfolk og utenlandske makter, men også til å utsette det sosiale oppgjøret på ubestemt tid - kanskje fullstendig. Selv grupper som starter ut med en klar marxistisk plattform, vil i følge Rubenstein etterhvert merke det "nasjonalistiske dragsuget", med totrinnsteorien som en unnskyldning for å utsette den sosiale revolusjonen. I første omgangen vil de revolusjonære marxistene bli redusert til venstrenasjonalister, men etterhvert vil det kanskje bli umulig å skille dem ut fra de rasistiske høyrenasjonalistene:
Som eksempler på punktene 6) og 7) trekker Rubenstein bl.a. frem de spanske stalinistenes angrep på anarkister, trotskister og POUM-medlemmer under borgerkrigen på 30-tallet, og den palestinske og anti-sionistiske gruppen PFLP sine angrep på turister og sivile israelere på flyplasser på 70- og 80-tallet. Han gjentar også påstandene om PFLP sitt samarbeid med nynazister, og trekker frem hvordan de (akkurat som flere andre palestinske grupper) har akseptert å ta mot "blodstenkte" penger fra den autoritære politistaten Syria, svarende til IRA som har tatt mot penger fra rike irsk-amerikanere. "Ever since Joseph Stalin made Chiang Kai-shek a member of the Comintern, the official justification for this sort of thing has been the two-stage theory: the oppressed nations must experience a nationalist revolution before they can hope to have a social one" (Rubenstein 1987:119).
Han er med andre ord på konstant utkikk etter alle teorier som på noen måte kan fungere som påskudd for å sette opp folk mot hverandre i stedet for mot deres styresett, inkludert de ulike teoriene om "oppkjøpte" eller "medskyldige" arbeidere osv. I det øyeblikket en bevegelse begynner å angripe representanter for andre folkegrupper alene på grunn av denne tilhørigheten har den i følge Rubenstein sluttet å drive med klassekamp: Den har gått over til sekterisk vold ("communal warfare") og følgelig forlatt sitt sosialrevolusjonære og marxistiske utgangspunkt til fordel for en ny type nasjonalistisk politisk plattform.
OPPSUMMERING
I løpet av boken har Rubenstein dermed presentert minst to viktige definisjoner; terrorisme og nasjonalisme. Selv om f.eks. både smågrupper, større massebevegelser og statsapparater strengt tatt bruker mange av de samme teknikkene (sabotasje, snikmord, bortføringer og gisseltakinger, etc.), velger Rubenstein likevel å skille ut terrorisme som et eget begrep, nemlig eksemplarisk vold med sikte på å skape en massebevegelse (uansett om det er frykt eller opprørstrang). Følgelig mener han det er forskningsmessig uinteressant f.eks. om krig er terroristisk ("for selvfølgelig er den det" som han sier), eller om bestemte geriljagrupper bruker terror som virkemiddel; det springende punktet er snarere hvorvidt terrorisme kan være med å skape en massebevegelse og frembringe revolusjoner - noe som Rubenstein er svært skeptisk til.
Selv om han samtidig har forsøkt å liste opp en rekke punkter som skiller bevegelser med en rent nasjonalistisk dagsorden fra bevegelser med videre ambisjoner om en sosial revolusjon, mener han likevel at det ikke alltid er så enkelt å sette opp endelige kategorier. Mange bevegelser vil tvertimot kombinere elementer fra de to modellene. I denne situasjonen påstår han at nytteverdien av terrorisme vil variere direkte med andelen av ulike komponenter: Selv om de "rene" terroristene sjelden har klart å komme til makten selv i en nasjonalistisk sammenheng, er det først og fremst nasjonale bevegelser som har klart å dra nytte av en terrorfase. De fleste bevegelsene med seriøse mål om å styrte kapitalismen har omvendt ofte avsverget terrorisme som middel, fordi de har ment den ville fungere mot sin hensikt.
Mens terrorisme derfor ofte vil dukke opp under en nasjonal frigjøringskrig som en av flere metoder for krigføring, vil terror under en sosial revolusjon snarere fremstå som uhell eller som verket til noen få som nekter å stoppe etter at en massebevegelse har kollapset. Det er i dette lyset Rubenstein mener man kan forstå forskjellen på f.eks. nazistenes hyllest av SA etter at de var blitt likvidert, mens bolsjevikene omvendt insisterte på at de ulike venstregruppenes terrorisme først og fremst var skadelig, selv om den var forståelig ut fra tsarens nådeløse politiregime.
2.2.2. Pierre Rousset
I sine hefter fra 1986, The Chinese Revolution I og II, foretar Pierre Rousset en rekke dyptgående analyser av Kinas Kommunistiske Parti (KKP) og dets skiftende politiske linjer frem til makterobringen i 1949. Han fokuserer spesielt på omstendighetene rundt fremveksten av maoismen, dvs. den politiske strømningen rundt Mao Zedong som etterhvert klarte å erobre ledelsen i partiet i 1935. Dette ledelsesskiftet var samtidig en stadfesting av en ny politisk generallinje; en alternativ revolusjonsstrategi som den gangen ble betraktet som svært kjettersk i forhold til eksisterende marxistisk teori. Også i dag er den omstridt, bl.a. fordi den på flere punkter fortsatt representerer en utfordring for tradisjonell marxistisk tenkning. Likevel har den fortsatt med å inspirere andre, og det er derfor Rousset forsøker å trenge inn i det opprinnelige grunnlaget for modellen.
Gjennom disse analysene forsøker han å få frem hvordan den kinesiske revolusjonen førte til et historisk gjennombrudd for refleksjoner over forholdet mellom militærspørsmål og revolusjon. Underveis utleder han en del generelle betraktninger over innholdet i det han vekselvis kaller revolusjonær krig, forlenget folkekrig og klassekrig, der målet er å innkretse både forutsetninger, uttrykksformer og følger av denne strategien. Det går dessuten som en rød tråd gjennom hele fremstillingen, at Rousset konstant forsøker å avgrense "den genuine maoismen" mot en lang rekke forestillinger som han mener enten er forenklinger eller karikaturer som er gjort i ettertid. På denne måten når han frem til en del viktige poenger, som han mener å kunne generalisere (II, s8-11):
1) Ett av de første poengene til Rousset er at den forlengete krigføringen (folkekrigen) ikke er et fritt valg, men et valg som er påtvunget av omstendighetene. Etter det blodige nederlaget for revolusjonsforsøket i 1927 måtte KKP vurdere dels hvordan de kunne overleve, men også hvordan de kunne gjenvinne initiativet på et tidspunkt der klassekampen hadde utviklet seg til et nivå med væpnete sammenstøt, og der den militære situasjonen ikke så ut til å bedre seg i overskuelig fremtid. Mao Zedong så for seg en langvarig akkumulasjon av politiske, sosiale og militære krefter som gradvis kunne snu opp-ned på styrkeforholdene, dvs. en overgang fra en strategisk defensiv posisjon til en strategisk likevekt og til slutt en avgjørende motoffensiv. Senere ble denne teorien bygget ut, og det var på nettopp den måten at KKP til slutt tok makten i hele Kina i 1949.
2) En annen av disse lærdommene er at nettop det kinesiske revolusjonsforsøket i årene 1925-27 viser at også kolonier og halvkolonier kan fostre andre revolusjonære prosesser enn f.eks. geriljakriger. I teorien er det i følge Rousset dermed ikke noe som betinger at den "kinesiske veien" vil være en vellykket modell for alle halvkoloniale og halvføydale land der flertallet av folket bor på landsbygden, mens den "russiske veien" hører til alle urbaniserte land med en utviklet kapitalistisk sektor. I KKP sitt tilfelle ble den "kinesiske veien" utformet gjennom et samspill mellom en lang rekke faktorer, dvs. ikke bare av den sosiale strukturen, men også av utfallet av tidligere kamper og av den internasjonale sammenhengen. At det første revolusjonsforsøket endte i katastrofe for kommunistene, mener Rousset først og fremst skyldes direktivene fra Moskva som ble presset gjennom mot rådene til KKP selv (helt fra begynnelsen av 20-tallet hadde KKP fått beskjed om å underordne seg det borgerlige Guomindang; en linje som først ble endret i 1927 etter at opprøret allerede var blitt knust. Forsøket på å etablere "Kanton-kommunen" endte kun opp i nye myrderier, og ga regjeringen påskudd til å militarisere seg selv og samfunnet ytterligere. Hjellum 1995:76).
3) For det tredje er han svært opptatt av å påvise hvordan KKP sitt militære engasjement fra begynnelsen var en del av en politisk og sosial massebevegelse. Slik sett var opprettelsen av Rødehæren (som senere ble til Folkets Frigjøringshær) betinget av at partiet hadde gjennomlevd andre perioder og andre kampformer før de engasjerte seg i den forlengete krigføringen. Det hadde med andre ord innblikk i hvordan de kunne oppføre seg i mer enn én situasjon, bl.a. svære folkeoppstander og massestreiker. Heller ikke senere forsøkte bevegelsen å etablere seg varig i isolerte fjell- eller skogsområder med bare få mennesker. Og trass i Maos utsagn om at "en enkelt gnist kan antenne en hel steppebrann", forsøkte KKP aldri å opptre som en type revolusjonær detonator uten samtidig å sørge for folkelig forankring. Dette tar Rousset som tegn på holdbarheten til den maoistiske strategien (f.eks. i motsetning til Ernesto "Che" Guevaras teori om at isolerte geriljabaser i fjellene eller i jungelen kan være arnesteder (foco) for revolusjonære oppstander). I følge Rousset er det denne innsikten i massebevegelsens nødvendighet, som skiller "genuine maoister" fra diverse "ultra-militaristiske" etterlikninger med tendenser til "militær gradualisme" (dvs. bevegelser/grupper som ikke prioriterer det politiske arbeidet blant folk, såkalt massearbeid).
4) I det hele tatt mener han det går som en rød tråd gjennom folkekrigsstrategien, at den er helt avhengig av og nettopp springer ut av et tett og godt forhold til befolkningen; slik fisken har det med vannet, må de revolusjonære ha det med folket. I motsetning til de tradisjonelle kinesiske "gjestehærene" som både plyndret og voldtok på sin ferd, utviklet Rødehæren/Folkets Frigjøringshær derimot strenge regler for atferd for at folket kunne vinnes over på kommunistenes side. Over alt der den gjorde holdt, forsøkte de å knytte bånd til sosiale bevegelser og lokale aktivistorganisasjoner. Nye rekrutter skulle gå gjennom politisk og ideologisk utdanning. På samme måte mener han at den slående formuleringen om å "innkretse byene fra landet" har en tendens til å undervurdere den betydelige rollen bl.a. til mindre byer på landet. Faktisk mener han at de både fungerte som ankerfester for Rødehæren og ofte var langt mer vitale enn fjellområdene, gitt deres betydning som lokale politiske og økonomiske sentre, med store muligheter for rekruttering, forsyninger og finansiell støtte. Rousset påstår også at arbeidet i de store byene - trass i de vanskelige forholdene - spilte en viktigere rolle enn man skulle tro ut fra den militære karakteren til frigjøringskampen. Den kommunistiske organiseringen på arbeidsplassene var likevel ikke så fremskreden som på landsbygden, slik at arbeidet i byene ble mindre klassebasert og mer "demokratisk".
5) Konkret trekker han frem den såkalte "masselinjen" som det politiske uttrykket for relasjonene mellom massebevegelsen og partiet, igjen for å skille ut det han mener er den egentlige maoismen. Det strategiske målet for Mao var å på sikt bygge opp større militære styrker, slik at det skulle bli mulig å gå over fra gerilja- til regulær krigføring. Likevel var revolusjonens militære oppgaver kun en del av helheten; kommunistene måtte også drive politisk arbeid for å få folkelig støtte. Som en del av prosessen med å bygge baseområder (eller "sovjeter"), forsøkte KKP dessuten å gjennomføre sitt politiske program - i form av bl.a. jordreformer, ekteskapsreformer og bekjemping av prostitusjon og opiumsmisbruk. Samtidig var det regelen at kommunistene og hæren ikke bare skulle innføre slike reformer over hodene på folk, men at det var folk selv som skulle kjempe dem frem - riktignok med kommunistenes støtte. I den forbindelsen betød masselinjen at partiavdelinger var forpliktet til å konstant gjøre undersøkelser og få frem alle innvendinger, problemer og erfaringer med lokalarbeidet. Slik kunne de eksperimentere for å finne den mest hensiktsmessige fremgangsmåten, som kunne sikre de mest stabile resultatene. Partiet skulle med andre ord lede gjennom å lytte til folk og gi dem tilbake deres erfaringer i bearbeidet form.
6) Rousset trekker til slutt frem hvordan den kinesiske revolusjonen har fått mange til å fremheve krig som et særlig velegnet redskap for revolusjonær mobilisering og bevisstgjøring. Derfor vil han samtidig slå fast at krigen på sin side også vil påtvinge revolusjonen sine egne lover, ikke minst utmatting. Krigen kan bevisstgjøre folket og herde de revolusjonære, men er ikke den beste demokratiskolen. "Den gjør hemmelighold til en kult", og det blir nødvendig med en bestemt type hierarkisk disiplin. Selv om partiet må holde ved like sine sosiale røtter, fremmer krigen også autoritære tendenser. En folkehær kan være demokratisk i kraft av sine mål, sine interne regler og sine relasjoner med befolkningen. Men hemmelighold rundt ulike fraksjoner i ledelsen, sammen med det militære hemmeligholdet, betyr at de viktigste beslutningene sannsynligvis vil bli tatt av en liten krets av innvidde. Også denne prosessen er reflektert i "masselinjen", nemlig på den ene siden å identifisere seg med folket, men på den andre siden å bli en kraft i seg selv som er hevet over andre.
OPPSUMMERING
Selv om Rousset slik sett er svært opptatt av å definere en bestemt type maoistisk strategi, er han likevel minst like nøye med å understreke hvordan "folkekrigen" på ingen måte kan reduseres til en statisk modell. Tvertimot er det snarere en konstant lærings- og tilpassingsprosess, der både elevene (folk) og læreren (partiet) lærer av å delta i kampen og lytte til hverandre bl.a. ved hjelp av den såkalte masselinjen. Lokale KKP-avdelinger ble oppmuntret til å arrangere møter og gjøre undersøkelser for å få frem alle erfaringer, ideer og innvendinger. Mao uttalte til og med at folk som ikke hadde gjort undersøkelser ikke burde ha rett til å uttale seg en gang, og at praktisk erfaring var det eneste kriteriet for holdbarheten til en bestemt teori. På denne måten klarte KKP å hele tiden ha tilgjengelig informasjon om situasjonen, som kunne brukes til å finjustere politikken etter forholdene. Det er ikke minst på denne bakgrunnen at Rousset mener perspektivet om folkekrig er en reell nyskapning, og et konkret bidrag til eksisterende teorier om forholdet mellom krig og revolusjon: Et resultat av å kombinere marxistisk teori med kinesiske opprørs- og militærerfaringer, men også av en lang rekke andre historiske faktorer, dvs. en "sinifisering" av marxismen, eller en tillemping til de lokale og nasjonale forholdene i Kina. Nettop fordi teorien på denne måten ble utviklet gjennom sitt møte med praksis, dvs. den militære kampen mot Chiang Kai-shek og den ideologiske kampen mot den Stalin-tro ledelsen i KKP, inneholder den også en mengde viktige lærdommer som har vært en inspirasjon helt siden den gangen. I ettertid er det svært mange andre grupper og/eller bevegelser som har forsøkt å gjennomføre en folkekrig etter modell fra Kina på 30-tallet. Dermed er teorien blitt utviklet, f.eks. på grunnlag av erfaringene i Vietnam og El Salvador. Og det er nettop når de viktigste lærdommene har blitt ignorert av slike grupper, at Rousset mener de skjematiske etterlikningene har stått i stampe.
2.2.3. Jean Baechler
Basert på erfaringer fra Algerie og Indokina samt ideene til Karl von Clausewitz, forsøkte Jean Baechler i 1971 å utvikle en analysemodell for såkalt revolusjonær krig — i motsetning til den klassiske konvensjonelle krigen, basert på erfaringer fra den andre verdenskrigen og den europeiske militærhistorien. Det viktigste poenget til Baechler er at revolusjonær krig dypest sett er et politisk og sosialt fenomen, i enda høyere grad enn den konvensjonelle krigen — jmf. Clausewitz-utsagnet om at "krig er en fortsettelse av politikken med andre midler". I slike studier er det derfor ikke bare viktig, men helt avgjørende å omhyggelig skille ut de politiske målene fra de militære midlene. Konkret ønsket han å sette opp en rekke forventninger og mulige handlingsalternativer for de involverte partene, dvs. opprørerne og de etablerte myndighetene. Disse vil jeg nå gjengi, for å vurdere hvorvidt de kan bidra til å analysere PKK og kaste lys over fremveksten av en nasjonal og sosial frigjøringskrig i Kurdistan 20 år etter at modellen ble stilt opp.
I. Opprørernes politiske strategi
A) Politiske mål: I et kolonisert land eller område vil kolonirelasjonene alltid legge premissene for nye opprør, og hovedkilden til dekoloniseringsprosessen vil være viljen til å gjenerobre eller å definere en nasjonal eller etnisk identitet. Dermed er det også uungåelig at det vil oppstå bevegelser som kjemper for suverenitet og legitimitet. Uansett ambisjonsnivået til de opprinnelige kravene (fra like rettigheter til full løsrivelse), og uansett hvorvidt "moderlandet" (Baechlers betegnelse på kolonimakten) velger å innfri eller undertrykke disse kravene, vil det på sikt være umulig å unngå kravet om selvbestemmelse. Det er likevel ikke den nasjonale kampen i seg selv som avgjør naturen til det regimet som følger i kjølvannet av uavhengigheten, derimot vil nettop krigen i seg selv spille en stor rolle: en lang, hard og ytterliggående krig vil etterhvert også bane veien for et tilsvarende "ekstremistisk" regime.
B) Forholdet til folket: Ettersom det er store forskjeller i tilgangen på ressurser mellom en etablert statsmakt og en liten gruppe opprørere, vil det rett og slett være en teknisk nødvendighet å vinne støtte for revolusjonen i folket. I beste fall vil det gå an å oppnå aktiv støtte fra flertallet, i verste fall å sikre deres nøytralitet. Historisk sett har det imidlertid vist seg vanskelig å etablere stabile kolonistyrer, slik at det er store muligheter for å gjøre om en avventende nøytralitet til en aktiv støtte. Fra det øyeblikket de revolusjonære virkelig ser ut til å kunne vinne, vil også den revolusjonære gløden bli betydelig styrket særlig blant ungdommen og studentene; lik en "snøball"-effekt.
Det er først og fremst i rekkene til den gamle og nye eliten (dvs. dem som har mistet privilegiene, og dem som aldri har fått noen), at det vil være grunnlag for å starte opp en nasjonal frigjøringsbevegelse. Det er massemobiliseringen som er det virkelig problemfylte, idet folkeflertallet består av tradisjonelle bønder som sannsynligvis allerede var undertrykt før koloniseringen. Opprørerne står derfor over den enorme oppgaven å overbevise bøndene om at kampen ikke alene er nasjonal, men også sosial. Og for bøndene betyr sosial kamp å kjempe for jordrettigheter. Det er derfor den viktigste delen av et opprørsprogram må bestå i en jordreform, og at kriger for nasjonal frigjøring nødvendigvis også må gå over til å være en revolusjonær krig.
Følgelig må også væpnete oppstander konstant følges opp av en intens politisk agitasjon blant folk, med alt hva dette innebærer: en fordypning av de sosiale skillene på landsbygden, eliminering av motstandere, iherdige forsøk på å mobilisere befolkningen, og der kolonimaktens fravær gjør det mulig: oppbyggingen av en politisk og administrativ infrastruktur til å peke fremover mot et fremtidig uavhengighetsregime og som konkurrerer med staten om den politiske legitimiteten og kontrollen over folk.
Disse aktivitetene vil imidlertid også føre til splittelser blant opprørslederne, ettersom målet nå ikke lenger alene er den nasjonale uavhengigheten. Dette åpner dermed også for at kolonimakten vil kunne utnytte splittelsen. Det vil bl.a. oppstå en gruppe av lojalister, bestående av personer som har alt å tape på en sosial revolusjon, og som derfor vil motsette seg alle slike tendenser. Sannsynligvis vil det nå foregå en radikalisering, der de mest ytterliggående på alle sider vil vinne frem. Dette vil være helt avhengig av reaksjonene til de etablerte myndighetene.
C) Den internasjonale situasjonen: For opprørerne er det mye å tjene på hjelp utenfra. Direkte hjelp består f.eks. av baser uten for hjemlandet og/eller støtte til våpenkjøp. Indirekte hjelp går generelt over to ulike strategier: 1) Innsetting av en kil mellom "moderlandet" og dets allierte, f.eks. ved å overbevise dem om at den kontrarevolusjonære krigen er illegitim, eller at den vil kunne føre til en internasjonal forrykking av maktbalansen. 2) Kamp for å vekke en internasjonal folkelig opinion mot krigen, for å legge et press på kolonimakten. Dette krever en klar målsetting som kan vinne tilhengere, og som kan brukes til å kanalisere all energi og oppmerksomhet. En uklar målsetting betyr en svakere frigjøringskrig.
II: Opprørernes militære strategi
A) Fiendens tyngdepunkt: De militære operasjonenes mål er å avvæpne fienden, noe som kan oppnåes (materielt og/eller moralsk) ved å ødelegge fiendens tyngdepunkt. Dette tyngdepunktet varierer med karakteren til det politiske regimet, og etter typen av krig. I en revolusjonær krig er det ikke ekspedisjonsstyrkene (det kan stort sett alltid komme forsterkninger, og i en revolusjonær krig vil det i forveien sannsynligvis være store forskjeller i ressurstilgangen), men tvertimot den politiske situasjonen i moderlandet - eller mer presist viljen til å slåss. I et pluralistisk system vil det nærmest uungåelig alltid finnes en part som støtter forhandlinger og fred. Primærstrategien til opprørerne må derfor være å gjøre dette partiet til en flertallskonstellasjon, enten gjennom å holde ut militært lenge nok til at krigstrøttheten vil utvikle seg i moderlandet, eller ved å gjøre så store skader at kostnadene blir større enn utbyttet. Opprørerne må dessuten overbevise flertallet i moderlandet om at det ikke er to folkeslag som er i krig med hverandre, men snarere en undertrykt nasjon som øver motstand mot en imperialistisk fraksjon i moderlandet. En passende manøver ville være å unngå terrorisme i moderlandet. I det tilfellet at moderlandet er avhengig av støtte utenfra, vil dessuten de allierte maktene utgjøre et sekundært tyngdepunkt, og strategien må gå ut på å svekke de innbyrdes båndene og allerhelst forvandle de tidligere allierte til fiender.
B) Forsvaret/unngå nederlag: Pga. materiell og/eller numerisk svakhet, må opprørerne ofte innta en defensiv posisjon helt fra begynnelsen, for å verne seg selv. Her finnes det visse grunnregler: 1) Godta aldri en overlegen fiende, trekk heller tilbake troppene. 2) Angrip bare en underlegen fiende. 3) Sett aldri alt på et brett. 4) Bryt av kampene dersom tapstallene blir for store (f.eks. 50%). Disse reglene er først og fremst knyttet til forsvareren, uavhengig av styrkenes nivå. Opprørerne vil samtidig kunne benytte seg av et vidt operasjonsspekter - fra isolerte terrorhandlinger over geriljakrig til mobil krigføring med regulære styrker.
C) Angrepet/gå etter seier: Angrepsstrategien handler om å innta en offensiv stilling, for å ødelegge ekspedisjonsstyrkene til kolonimakten. For å seire må følgende vilkår være oppfylt: 1) Konsentrasjon og inkorporering av alle geriljastyrker i en regulær hær, til bruk i den endelige fasen med mobil krigføring. 2) Garantier for massiv hjelp utenfra i form av tunge og lette våpen. 3) Tilgang på tilfluktssteder (fjell, skog) som kan tilby vern mot angrep - særlig fra luften. 4) Tilstrekkelig overlegen styrke til å kunne inngå i regulære slag. 5) Det er mulig for kolonimakten å akseptere "kvitt eller dobbelt"-kamper, men det er lite sannsynlig at de kontrarevolusjonære vil satse utfallet av hele krigen på et enkelt slag (nå er det dem som er på defensiven). 6) Forsikringer om at fienden ikke vil sende inn nye ekspedisjonsstyrker, særlig etter å ha tapt et slikt "kvitt eller dobbelt"-slag. Likevel er det høyst usannsynlig å oppnå en avgjørende seier i et enkelt klassisk slag, fordi kolonimaktens tyngdepunkt nettop ikke er ekspedisjonsstyrkene, men den fortsatte kampviljen i moderlandet.
III. De etablerte myndighetenes politiske mål
A) Politiske mål: Når en kolonimakt blir utfordret, finnes det som regel tre mulige svar: 1) Kolonimakten satser på en militær seier og en tilbakevenden til den gamle situasjonen. 2) En militær seier etterfulgt av reformer som skal forebygge flere opprør. 3) Søke forhandlinger ved å be om våpenstillstand, fulgt opp av samtaler (evt. valg) for å få frem ulike syn og muligheter for kompromiss. Under et autoritært styre vil det vanligvis bare bli gjennomført en enkelt av disse tre linjene, mens det under et pluralistisk system vil finnes ulike grupper med hvert sitt syn. Dersom den politiske linjen blir endret flere ganger i løpet av en konflikt (pga. en ustabil politisk situasjon) vil dette være svært alvorlig for holdbarheten til den militære strategien.
B) Forholdet til folk: Det finnes stort sett tre grunnleggende innstillinger til den koloniserte befolkningen: 1) Hele befolkningen består av virkelige eller mulige fiender. Følgelig må alle militæroperasjoner utføres uten å skjele til de sivile tapene. 2) Det er mulig å skille mellom en nasjonal og en sosial krig, dvs. at selvstyrekravene kan dempes ved å innføre jordreformer og økonomiske utbyggingsprosjekter, og ved å sikre demokratisering gjennom å undertrykke de gamle eliteklassene og skape nye i stedet. 3) Opprørerne stiller med helt uvirkelige krav, som er et resultat av utenlandsk innblanding. I følge Baechler er dette utvetydig en linje som alene hører hjemme på museum, og som er totalt uegnet til å se virkeligheten i øynene. Han mener kun det er grunn til å trekke den frem fordi den desverre nyter en viss utbredelse. 4) En pragmatisk linje om at kolonier er avleggs; "det er best å gi dem opp før ekstremistene vinner frem"
C) Den internasjonale situasjonen: Her er Baechler lite prinsipiell, men trekker bl.a. frem forhold som stormaktsallianser og den internasjonale maktbalansen.
IV. De etablerte myndighetene: Militærstrategi
A) Fiendens tyngdpunkt: For kolonimakten er det ikke opprørshæren som er fienden, men derimot hele den innfødte befolkningen. Dette betyr at selv om den militære represjonen er effektiv nok til å eliminere de væpnete opprørerne, og selv om bare et fåtall blir vunnet over til revolusjonen, vil opprøret alltid være i stand til å bygge seg selv opp igjen og kunne gjennomføre terrorhandlinger og overraskelsesangrep. Følgelig vil mer represjon umulig føre til permanent fred, dvs. at lærdommene fra konvensjonell krigføring er nærmest ubrukelige i en revolusjonær krigssituasjon.
Etterhvert må myndighetene rette inn kreftene mot folket som helhet, ved hjelp av én eller flere av fire mulige strategier: 1) "Vinne hjertene" ved å introdusere (eller love) radikale reformer, fulgt opp av diverse typer propaganda. Denne strategien er ikke spesielt effektiv, og vil dessuten provosere frem splittelse blant opprørsmotstanderne, fordi en del av dem kategorisk vil gå mot alle reformer. 2) Storstilt mobilisering av befolkningen, og systematisk eliminering av alle grupper med opprørspotensiale, dvs. all opposisjon. Den innebærer imidlertid en enorm utskrivning av tropper fra moderlandet, bruken av terrormetoder i felten og at deler av befolkningen blir isolert i leire, sentra og oppsamlingsplasser uten kontakt med omverdenen. Hvis ikke denne evakueringen fungerer, vil helt sikkert også strategien som helhet være ubrukelig. I tillegg vil lidelsen som er knyttet til slike deportasjoner være en perfekt målskive for opprørspropagandaen, pluss at minnet om konsentrasjonsleire (f.eks. fra den 2. verdenskrigen) vil føre til reaksjoner blant folk i moderlandet. 3) Systematiske forsøk på å sette opp deler av befolkningen mot hverandre, f.eks. langs etniske og religiøse skiller. På sikt er det likevel umulig for myndighetene å basere en ny orden på utgrupper og mindretall, hvis den samtidig skal kunne påtvinges flertallet. Og den siste muligheten: 4) Utrydding av befolkningen, dvs. folkemord.
B) Angrepet/gå etter seier: For å oppnå en endelig seier, finnes det fire typer krig:
1) Den klassiske krigen med mobil krigføring, inspirert av den 2. verdenskrigen: Store mekaniserte operasjoner med infanteri, kampvogner, artilleri og luftvåpen med det formålet å rette et dødelig støt mot fienden. Hvis denne strategien blir brukt av myndighetene i en revolusjonær krig, er deres nederlag helt sikkert og konstant. Forsvarerne vil vanligvis bare nekte å kjempe, og forsvinne ut på landsbygden eller blant befolkningen. Stort sett vil det være som å slå etter luften.
2) Krigføring for å sikre territorium, dvs. systematisk okkupasjon av et landområde vha. garnisoner i alle befolkete områder, og der alle utposter er forbundet med større anlegg som kan sende forsterkninger. Hver post bevokter en begrenset sektor og skal jakte ned opprørerne. Denne strategien betyr en massiv mobilisering av tropper fra moderlandet - noe som lett vil føre til politiske vansker. I tillegg vil det ofte være fysisk umulig å sikre samtlige fristeder, pga. opprørernes høye mobilitet.
3) Kontragerilja: De etablerte myndighetene forsøker å lære av opprørerne og utøve de samme taktikkene, dvs. små og ekstremt mobile grupper, som er nesten selvforsynte og alltid på utkikk etter et sted å gjøre bakholds- eller overraskelsesangrep. Enhetene må være veltrente og bestå både av frivillige og profesjonelle, med en perfekt viten om terrenget. De må være klare til å leve et liv med ofre og farer i uker og måneder, og i konstant bevegelse. Denne strategien har ofte vist seg svært effektiv, ikke minst på lokalplanet og i de store byene. Likevel finnes det en lang rekke viktige begrensninger:
3a) I et fjernt land og med kontroversielle mål, vil det stort sett bare finnes få slike personer, f.eks. leiesoldater. På motsatt side vil imidlertid nasjonalismen og de revolusjonære følelsene bety et mangedoblet antall potensielle geriljastyrker. Strategien er derfor omvendt proporsjonal med omfanget og intensiteten av opprøret, og fungerer best når det er snakk om svært lokaliserte konflikter.
3b) I prinsippet er det mulig å holde byene i uendelig lang tid, så lenge befolkningen ikke begynner å protestere. Hvis først denne motstanden blir vakt, vil det snart kunne oppstå en splittelse mellom de militære og folket i moderlandet. En krig som opprinnelig ble satt i gang og forsvart med henvisning til demokrati o.l., vil etterhvert kunne gå over til å bli en ren statlig terrorkampanje med omfattende menneskerettsbrudd i sitt kjølvann. Krigen vil med andre ord stå frem som et mål i seg selv, løsrevet fra de politiske målene — dvs. militær galskap.
3c) En kontra-geriljakrig kan ikke stoppe ved grensene, men blir først grensene krysset vil det kunne føre med seg store internasjonale konsekvenser. De politiske lederne vil ikke lenger ha den samme troen på å kunne kontrollere krigen.
3d) Tradisjonelle militærledere liker ikke urolige og opprørske soldater, verken leiesoldater eller vernepliktige. En desentralisert kontragerilja vil kunne gå ut av kontroll, og det kan oppstå mistillit mellom militærledelsen og de undergravende styrkene.
4) Den siste muligheten er utryddingskrigen. Ved hjelp av massiv ildkraft er det ikke bare kampviljen, men fienden som helhet som skal utraderes. Denne strategien har imidlertid vist seg ineffektiv i områder med gode muligheter for kamuflasje (jungel, fjell osv.). All erfaring tilsier dessuten at resultatet blir det motsatte av hensikten, nemlig en styrking av kampviljen slik at kolonimakten må ta enda hardere midler i bruk: systematisk ødelegging av matjord og vanningsanlegg for å utsulte folket; og i siste ende atomvåpen og bakteriologiske våpen.
C) Forsvaret/unngå nederlag: Dersom de etablerte myndighetene endelig blir overbevist om at de ikke kan vinne uten å drepe alt og alle, kan de i stedet beslutte å ikke tape: Målet blir da å holde ut på ubestemt tid, og håpe at krigstrøttheten til slutt vil samle et stort antall av den opprørske befolkningen rundt en moderat løsning. Erfaringen viser likevel at en forlenget revolusjonær krigføring bare kan gavne opprørerne.
OPPSUMMERING
Baechlers teori kan vel best kalles en spill-teori, idet de to motstandernes strategier befinner seg i et konstant samspill: atferden til den ene bestemmer atferden til den andre. Under en revolusjonær krig mener han imidlertid også at forsvaret nyter en avgjørende fordel frem for angrepet. Ettersom det stort sett er opprørerne som utgjør forsvaret, er det dermed også opprørerne som kommer til å avgjøre regelsettet. Likevel er det en helt typisk feil for de etablerte myndighetene å ikke innse naturen til den revolusjonære oppstanden, dvs. å ikke innrette strategien sin etter motparten. Når de først innser dette, er det stort sett også for sent.
Utover å ville slå fast at det er en spesielt tydelig sammenheng mellom politikk og krig under en revolusjonær krig, har Baechler selv dratt frem det han mener er den viktigste konklusjonen med denne analysen: "Alt opprørerne trenger er å ikke tape militært, slik at de til slutt kan vinne politisk. Pga. fordelene til den strategiske defensiven, kan ikke de etablerte myndighetene vinne en kontrarevolusjonær krig. De kan kun tape den, eller pervertere de politiske idealene sine. Det klokeste er å ikke bli involvert i en slik krig, som både er fruktesløs og urettferdig".
2.3. Diskusjon av teorier
2.3.1. Rubenstein mot Baechler
Mens Richard Rubenstein alene bruker ordet "folkekrig" for å beskrive hvordan moderne kriger i dag har en tendens til å utviske skillet mellom sivile og kjempende (1987:195), og i stedet foretrekker å skille mellom nasjonale frigjøringskriger og sosiale revolusjoner, mener tvertimot Jean Baechler at fenomenet "revolusjonær krig" er en egen helhetlig modell som fanger inn hvordan kriger for nasjonal frigjøring nødvendigvis også må bli en revolusjonær krig for sosial omfordeling; han mener til og med at det både er "urealistisk og ulogisk" (1971: 86) å innføre et skille mellom nasjonale og sosiale kriger, fordi de er så tett sammenvevd.
Rubenstein går videre, og beskriver hvordan han mener de nasjonale krigene har en tendens til å presse frem en borgerliggjøring av den revolusjonære ledelsen (dvs. at de sosiale målene må vike for de nasjonale målene, og at den folkelige mobiliseringen må vike for en ny elite av militære spesialister), frem til det punktet der de påståtte revolusjonære begynner å sette opp ulike folkeslag mot hverandre, og setter i verk terroraksjoner som rammer uskyldige - dvs. driver sekterisk vold under dekke av diverse typer "totrinnsteorier". Også Baechler berører disse farene, men mener likevel at logikken i konflikten leder i den andre retningen: for å vinne må opprørerne først og fremst overbevise folket i "moderlandet" om at det ikke er to folkeslag som står mot hverandre, men snarere et undertrykt folkeslag som kjemper mot en imperialistisk fraksjon i moderstaten.
Rubenstein og Baechler er med andre ord enige om flere av fallgruvene, men uenige i vurderingen av hovedtendensen ved den revolusjonære krigen. På denne måten trekker de f.eks. begge to frem "det nasjonalistiske dragsuget" (Rubensteins uttrykk), men legger forskjellig innhold i det: mens Rubenstein trekker frem faren for at selv stålsatte marxister vil la seg rive med for deretter å snu ryggen til klassekampen og de sosiale spørsmålene, mener Baechler at så lenge kolonispørsmålet forblir uløst vil også viljen til å gjenerobre eller å definere en nasjonal (eller etnisk) identitet forbli en hovedkilde til nye opprør - i siste ende er det derfor umulig å komme utenom spørsmålet om nasjonal selvbestemmelse.
Den siste uenigheten har imidlertid flere elementer: mens Baechler knytter sin modell til situasjonen i koloniserte land, dvs. først og fremst Algerie og Fransk Indokina på 1950- og 1960-tallet (Vietnam m.m.), går Rubenstein derimot ut fra situasjonen som mer tilsvarer begrepet tilbakeliggende land - dvs. land som ikke direkte er underlagt en fremmed administrasjon. Baechler gjør imidlertid ikke helt klart hvordan han definerer "kolonisering", dvs. om han f.eks. mener det omfatter alle typer nasjonal undertrykking og om modellen hans derfor umiddelbart kan overføres på andre situasjoner. De er med andre ord uenige om en del av selve grunnlaget for de nasjonale krigene
2.3.2. Rousset mot de andre
I lys av de ovenstående forholdene, er Rousset sin posisjon noe annerledes: selv om også Rousset ønsker å abstrahere for å kunne dra mer generelle konklusjoner, er hans analyse likevel forankret i en mer spesifikk sammenheng, dvs. den kinesiske revolusjonen fra 1927 til 1949. I løpet av denne lange og omskiftelige perioden mener han at KKP fikk leilighet til å eksperimentere og lære av praksis, slik at partiet fikk lagt et erfaringsmessig grunnlag for dets teoretiske nyskapninger: den "nydemokratiske" strategien og forestillingen om en "revolusjonær folkekrig". Det er på denne måten at Rousset forsøker å skille ut "den genuine maoismen", dvs. at det både er en helt særegen revolusjonsmodell med bestemte kjennetegn og utviklingsmønstre, men at den samtidig er et svært konkret produkt basert på selve den revolusjonære læreprosessen.
Denne understrekningen av det konkrete henger ikke bare sammen med det forholdet at KKP var et arbeiderparti som plutselig måtte omstille seg til å operere i et helt nytt miljø på landsbygden: Den er minst like mye knyttet til behovet for å konstant skreddersy taktikken for å få maksimal politisk uttelling i form av allianser og varige resultater. Han mener med andre ord at primærmålsettingen for KKP var å skaffe seg mest mulig folkelig oppslutning, og at det var de konkrete vilkårene som presset frem de ulike politiske justeringene underveis.
For ham er den største faren derfor ikke en generell tendens til borgerliggjøring eller at de nasjonale kravene erstatter de sosiale, men snarere at det oppstår en form for "militær gradualisme" som undervurderer behovet for den politiske massemobiliseringen, eller en situasjon der den politiske ledelsen ikke klarer å justere taktikken underveis på grunnlag av nye erfaringer.
På samme vis kommer han heller ikke nærmere inn på grunnlaget for denne revolusjonsmodellen - bortsett fra at den forlengete folkekrigen først og fremst er et påtvunget valg, og at han derfor mener det ikke er noen standardløsning for "alle kolonier og halvkolonier". Endelig påpeker han også hvordan de opprinnelige samfunnskategoriene til Marx ("tilbakeliggende", "asiatisk produksjonsmåte", "føydalisme" osv.) ikke alltid passer like bra til alle de konkrete samfunnsformasjonene, noe som dermed også kan skape strid om de ulike politiske svarene.
2.3.3. Teoretiske forbehold
På de punktene der teoriene skiller seg fra hverandre mener jeg at det delvis henger sammen med det faktum at de har skrevet forskjellige typer analyser:
• Rousset med sin detaljerte gjennomgang av et enkelt bestemt parti; Baechler med sin forenklete modell for revolusjonær og kontrarevolusjonær krig med utgangspunkt i et begrenset antall utvalgte tilfeller; Rubenstein med sine variasjoner over et svært stort antall ulike revolusjonære bevegelser og organisasjoner.
Jeg tror ikke det kan være tvil om at det nettopp er dette enten større eller mindre utvalget, som har vært med å legge premisser for de forskjellige konklusjonene deres:
• Rousset som understreker hvordan den reelle valgfriheten for en revolusjonær organisasjon kan være betydelig begrenset (ut fra KKP som nærmest ble utslettet i byene i 1927); Baechler som viser hvordan det finnes en bestemt strategi med en tilsvarende bestemt logikk, men samtidig hvordan det konkrete forløpet vil være avhengig av motpartens trekk (ut fra to utvalgte kolonikriger på 1950- og 1960-tallet); Rubenstein som forsøker å vise den viktige rollen til en rekke bevisste og prinsipielle valg (ut fra en lang rekke ulike bevegelser i en lang rekke ulike land).
Samtidig tror jeg det er grunn til å påstå at også historiens lys og avstanden til begivenhetene har spilt en viss rolle for de tre teoretikerne:
• Rousset som grundig og nyansert beskriver fremveksten av en konkret politisk bevegelse med sine styrker og svakheter (40 år etter at opprørerne vant makten); Baechler som presenterer en modell han mener er et så kraftig våpen mot en kolonimakt, at de etablerte myndighetene umulig kan vinne en endelig seier og derfor like gjerne burde ha unnlatt å prøve på det (på en tid der antikoloniale kriger skjøt fart over hele verden og brakte etablerte stormakter i forlegenhet); Rubenstein som beskriver hvordan det vil være fullt mulig å vinne en seier for de revolusjonære, men ikke nødvendigvis den seieren de opprinnelig startet ut med å ønske seg (i etterpåklokskapens lys, der et stort antall bevegelser først hadde klart det umulige dvs. å kaste ut imperialistmaktene, men deretter befant seg i en minst like umulig og uheldig situasjon med sine krigsherjete land og med sosiale revolusjoner som stoppet på halvveien).
2.3.4. Teoretiske kjernepunkt — min undersøkelsemodell
Med de ovenstående forbeholdene står det likevel igjen en del konkrete påstander av mer prinsipiell art, som jeg har forsøkt å omgjøre en til en firepunktsmodell for utviklingen av den revolusjonære bevegelsen. Disse punktene består av a) rammevilkår, b) klassekarakter, c) organisering og d) dynamikk.
a) De tre er ikke bare uenige med hverandre, men står reelt sammen om en god del viktige punkt som utgjør selve rammevilkårene for den revolusjonære prosessen:
• Alle tre beskriver hvordan det i en gitt samfunnsmessig situasjon med økonomisk ulikevekt og sosial og nasjonal undertrykking vil skapes et grunnlag for revolusjonær omveltning.
• Alle tre beskriver hvordan den sosialistiske delen av opprørsbevegelsen må gå en vanskelig balansegang mellom på den ene siden å arbeide for de langsiktige målene sine, og på den andre siden behovet for omveier for å vinne allierte eller å løse forefallende og påtrengende problemer.
• Alle tre beskriver hvordan de stiller med bestemte forventninger til hva som vil være effektive og mindre effektive metoder (for å få til en sosial revolusjon) som det i større eller mindre grad går an å velge imellom, men også hvordan de revolusjonære hele tiden vil bli både formet og påvirket av sine omgivelser.
• Alle tre beskriver med andre ord hvordan den nasjonale krigen dypest sett er et politisk og sosialt fenomen, som krever politisk og sosial innsikt både hos utøverne og hos betrakterne - inkludert forskeren (følgelig bør f.eks. opprørerne unngå såkalte terrorhandlinger, forstått som isolerte militæraksjoner uten verken å være blitt forberedt eller å bli fulgt opp av en tilsvarende politisk massemobilisering. Samtidig bør f.eks. forskeren lete etter sosiale årsaker til konflikt, snarere enn bl.a. utenlandske sammensvergelser og komplotter).
b) Med tanke på den delen av min problemformulering som går på klassekarakteren til en bestemt type politisk organisasjon, har de også en del klare utmeldinger:
• Alle tre beskriver hvordan det primært er bøndene (dvs. folkeflertallet i de pågjeldende landene) som vil kunne utgjøre hovedkraften i de nasjonale frigjøringskrigene. For å få dette til er det nødvendig å vise til sosiale fremskritt i form av jordreformer m.m., dvs. å sette i gang en sosial revolusjon på landsbygden.
• Alle tre beskriver dermed hvordan det ikke er den moderne industriarbeiderklassen som står i sentrum for denne typen revolusjonær frigjøringskrig (bl.a. fordi den er tallmessig liten og underutviklet) - også selv om den samtidig spiller en viktig rolle for selvforståelsen til den revolusjonære ledelsen.
• Dessuten forsøker Rousset å påvise den viktige rollen til "declassed and uprooted elements" pluss den sammensatte karakteren av både arbeiderklassen og bondeklassen i Kina, noe som gjør det spesielt viktig å utvikle en skreddersydd politikk for å samle de ulike kreftene (på dette punktet blir han ikke motsagt av de andre, og jeg registrerer dermed ingen uenighet).
• Og endelig beskriver i hvert fall to av de tre hvordan de revolusjonære må sørge for et godt forhold til befolkningen i undertrykkerstaten, selv om Baechler legger noe mer vekt på de militærpolitiske argumentene og Rubenstein på de sosialistiske, mens perspektivet til gjengjeld er ganske fraværende hos Rousset.
c) I spørsmålene om den konkrete organiseringen av den revolusjonære bevegelsen, har de tre imidlertid litt mer forskjellige innfallsvinkler:
• Når det gjelder omstendighetene rundt den revolusjonære ledelsen, forsøker både Rubenstein og Rousset å vise hvordan det ofte vil være et politisk parti som mest effektivt kan klare å stille seg i spissen for en geriljabevegelse, i motsetning f.eks. til mindre geriljaenheter som deretter forsøker å gå sammen under en felles politisk ledelse (jmf. "Che" Guevara sin foco-teori).
• Videre er særlig Rubenstein klar på at det ofte er utålmodige studenter og intellektuelle som vil forsøke å stille seg i spissen og provosere frem en bevegelse. Rousset er derimot mer opptatt av å påvise hvordan det ikke kan legges frem noen simpel formular på et parti som KKP: selv om det sosialt sett ikke var arbeidere som dominerte verken i ledelsen eller blant medlemmene, mener han likevel at det var et politisk arbeiderparti (s40, hefte II) med rot i arbeiderbevegelsen som stilte seg i spissen for den revolusjonære frigjøringskrigen.
• Baechler sier disse tingene på en litt annen måte, nemlig at det først og fremst vil være i sirklene rundt de gamle og nye "elitene" at det vil finnes forsøk på å starte opp en nasjonal frigjøringsbevegelse, dvs. blant de gamle statuslagene som er blitt skjøvet til side av det nye styret og blant de nye miljøene som er oppstått gjennom kontakten med det nye regimet. Det er disse elitene som blir rammet mest direkte av koloniseringen, men som samtidig har de beste mulighetene for å tenke ut ulike frigjøringsstrategier. Når bevegelsen først har vunnet et fotfeste, vil det dessuten særlig være blant ungdommen og studentene at den vil kunne spre seg raskest. For å få folkeflertallet med seg, dvs. bøndene, kan likevel ikke opprørerne nøye seg med de nasjonale målene; følgelig må de arbeide for å overbevise folket om at kampen er både nasjonal og sosial, og begynne å satse på massemobilisering og jordreformer.
• Videre mener Baechler at det først er dersom den væpnete konflikten trekker ut og blir forlenget, at de "mest ytterliggående kreftene" vil kunne vinne frem - for til slutt å vinne hegemoniet blant opprørerne. På denne måten fastholder han at det i siste ende er krigsdialektikken som avgjør ledelsesspørsmålet. Det mest avgjørende vil være fremgangsmåten til myndighetene. Følgelig går han heller ikke dypere inn på de konkrete organisasjonsforholdene, men nøyer seg med å understreke de overordnete tendensene til sosial og politisk polarisering underveis.
d) De tre teoretikerne skiller først virkelig lag når det gjelder en samlet vurdering av dynamikken og den politiske karakteren til de nasjonale frigjøringskrigene:
• Mens Rubenstein er den mest skeptiske og stiller med ganske klare grensedragninger mellom det som i hans øyne bør kalles marxisme og nasjonalisme, er særlig Baechler svært lite opptatt av å komme med noen andre karakteristikker enn begrepene "anti-kolonial" og "ytterliggående". Rousset bruker derimot mye tid på greie ut om problemene med å vurdere "marxisme som har tatt på seg en nasjonal utforming, dvs. marxisme anvendt i den konkrete kampen under de konkrete betingelsene" (Rousset: 26, hefte II).
• Tydeligvis har de tre dermed et helt forskjellig forhold til begrepet "nasjonalisme", der Rubenstein klart setter det i forbindelse med undertrykking av sosiale motsetninger ("venstrenasjonalistene sin fiendtlighet over for klassekamp"), mens Baechler alene bruker det en enkelt gang og da for å vise hvordan de nasjonale og revolusjonære følelsene nettop går sammen og dermed mangedobler tallet på potensielle geriljasoldater (Baechler: 91). Rousset virker heller ikke så opptatt av å stille opp noe i motsetning til nasjonalismen, samtidig som dette begrepet faktisk ble brukt aktivt av KKP sine hovedmotstandere i det borgerlige Guomindang ("Nasjonalistpartiet").
• På samme måten virker det som om det er Rubenstein som mener det finnes størst handlingsrom for ulike bestemte politiske valg, mens Rousset er mer opptatt av å fremheve det tvangsmessige i en gitt situasjon. Baechler gjør imidlertid sitt for å understreke dialektikken, dvs. hvordan utviklingen blir drevet fremover gjennom at partene reagerer på hverandre sine utspill og følgelig justerer politikken underveis. Dermed kan også Rubenstein være den mest fordømmende over for bestemte strategivalg, mens Baechler derimot fremhever hvordan det ligger en enorm kraft i den revolusjonære frigjøringskrigen -dersom bevegelsen klarer å mestre "spillereglene".
• Endelig er det først og fremst Rousset som er opptatt av å vurdere innflytelsen til stalinismen, som for KKP bestod i konstante innblandingsforsøk fra Stalin selv, som på den tiden fortsatt regjerte i Kreml. For Baechler spiller det åpenbart ingen rolle i det hele tatt, mens Rubenstein nøyer seg med å beskrive den stalinistiske "totrinns-modellen" som et blindspor for marxister og en direkte vei til nasjonalismen.
• Ingen av de tre finner dessuten grunn til å kalle de nasjonale frigjøringsbevegelser for "terroristiske", en betegnelse som i hvert fall Rubenstein bevisst forbeholder for smågrupper som fortsatt forsøker å skape seg et navn og en tilhengerskare. Rousset introduserer i tillleg betegnelsen "militarisme" om organisasjoner som har en tendens til å prioritere vekk det politiske arbeidet, og følgelig legge mer vekt på de væpnete aksjonene.
2.4. Oppsummering og fremgangsmåte
Allerede i innledningen av oppgaven forsøkte jeg å få frem hvordan området (dvs. sakskomplekset Kurdistan-Krig-Kommunisme) er preget av en rekke viktige problemfelt, først og fremst sterk politisk uenighet, mye teoretisk forvirring og forholdsvis lite (komparativ) forskning fra før. Det er denne tilstanden som jeg gjerne vil bidra til å overskride, konkret ved å granske forholdene rundt fremveksten og utviklingen av den politiske organisasjonen PKK.
I tråd med min oppsummering av de tre utvalge teoriene (Rubenstein, Rousset og Baechler), ønsker jeg å gå spesielt inn på a) rammevilkårene, b) klassekarakteren, c) organiseringen og d) dynamikken til den kurdiske nasjonalbevegelsen. Samtidig er det mye som taler for at nettopp Kurdistan-konflikten (og dermed PKK) ikke kan forståes uten et blikk tilbake på tiden omkring den første verdenskrigen, og gjennom å se nærmere på de andre og tidligere opprørsbevegelsene:
Historisk og kontekstuell tilnærming
Jeg har med andre ord valgt en historisk tilnærming på alle disse punktene — både for å skaffe mest mulig relevant bakgrunnsstoff og å undersøke den reelle dypden i problemet, men også fordi alle de tre teoriene legger forholdsvis stor vekt på den samfunnsmessige konteksten og på hvordan en bevegelse kan endre seg ganske mye over et visst tidsrom. Samtidig har jeg forsøkt å avgrense omfanget, konkret ved å gå inn på utvalgte hovedtendenser; nærmere bestemt de sosiale, økonomiske og politiske tendensene som til sammen har skapt grunnlaget for det tyrkisk-kurdiske samfunnet. En annen avgrensing er at jeg har valgt å konsentrere meg nærmest utelukkende om situasjonen inne i selve Tyrkia (dvs. Nord-Kurdistan), selv om det underveis også er nødvendig å komme med referanser til den internasjonale situasjonen og til forholdene i bl.a. Iran, Irak og Syria samt i eksilmiljøene i Vest-Europa.
Konkret har jeg delt inn fremstilingen i en rekke ulike tidsperioder, som jeg mener er hensiktsmessige til å vise hvordan situasjonen har utviklet seg. Ettersom kurderne gjennom flere hundreår var kjent for å være det kanskje minst opprørske folket i regionen, har jeg dessuten valgt å gå særlig nøye inn på utviklingen som førte til at deres status relativt plutselig ble det omvendte ved utgangen av 1960-tallet.
Få frem mangfoldet - En flerstemmig revolusjon?
Som en del av arbeidet med å granske PKKs politiske kronologi, har jeg i tillegg forsøkt å legge vekt på i hvilken grad det har eksistert andre politiske strømninger i regionen (islamister, sosialister osv.), som har konkurrert med PKK om stort sett den samme målgruppen. Dette mener jeg til og med er et svært viktig poeng, ikke minst i forhold til deler av teorigrunnlagets fokusering på en tvangssituasjon: Gitt et bestemt utfall av en samfunnsmessig utvikling (i dette tilfellet fremveksten av PKK som den klart mest dominerende organisasjonen blant kurdere i Tyrkia), er det ofte ganske nærliggende for en forsker å lete etter bestemte tegn til at det nærmest automatisk måtte gå slik det gjorde. Jeg vil dessuten gå så langt som å påstå at dette er en viktig svakhet ved relativt store deler av det kildegrunnlaget jeg har brukt — dvs. at mange kommentatorer (inkludert PKK selv) har fokusert på PKK i en grad som gjør at de nærmest har glemt de tendensene som opprinnelig og delvis fortsatt er et korrektiv eller et alternativ til PKK. Dette er en determinisme som jeg vil forsøke å unngå, naturligvis uten å falle i grøften som heter "ville spekulasjoner".
Konkret betyr det at jeg bevisst har satset på å grave frem opplysninger om særlig arbeider- og kvinnebevegelsen i landet, og å få frem mangfoldet i den kurdiske bevegelsen som PKK tross alt bare er en (klart dominerende) del av. Om noe, vil jeg si at denne vinklingen utgjør et særpreg ved min hovedoppgave.
Få frem dynamikken
Konkret har jeg også valgt å både gå i dypden med PKK og å gå nærmere inn på reaksjonene fra omgivelsene (først og fremst militæret og statsmakten), for å på denne måten anskueliggjøre og avdekke dynamikken i den overordnete revolusjonære prosessen. Dette er ikke minst for å følge opp Baechler sin vektlegging av "spillereglene" i samspillet mellom opprørerne og makthaverne, men også for å kunne undersøke både Rubensteins og Roussets tanker omkring politisk mobilisering og en bevegelses bevisste valg mellom handlingsalternativer.
Videre: Etter å ha gått gjennom empirien og skaffet mest mulig helhetsinnblikk, vil jeg gå nærmere inn på en rekke utvalgte områder for å stille dem opp mot teorien. Dette er med andre ord diskusjons- og analysedelen, som skal føre frem mot en oppsummerende konklusjon.
2.5. Vurdering av kildegrunnlaget
I en oppgave slik som denne — der det blir ført krig over organisasjonen jeg vil studere — vil det naturligvis være en del vanskeligheter med å finne frem et skikkelig kildegrunnlag. Akkurat som jeg mener krigen er en forlenging av politikken med andre midler, mener jeg også at både politikken og teorien på sin side vil bli påvirket av situasjonen og dermed inngå som et viktig ledd i propagandakrigen. Noe av det som kanskje gjør det enda mer vanskelig å studere nettopp kurderne, er at den tyrkiske staten ikke alene har erklært at kurderne ikke finnes som et eget folkeslag, men også satt i gang et stort apparat for å bevise at det virkelig forholder seg slik. I tillegg vil det kunne medføre bot eller til og med fengsling, dersom en person forsøker å bryte med den offisielle holdningen. Det mener jeg har satt en del tydelige spor, som f.eks. når ordet "kurdisk" ikke er brukt mer enn syv ganger (og heller ikke er omtalt på annen vis i teksten) i en av de bøkene som jeg ellers mener gir en svært bra analyse av det tyrkiske samfunnet som helhet; The Turkish Experiment in Democracy 1950-1975 av Feroz Ahmad. Det er åpenbart noe som mangler i denne boken, i den grad PKK nettopp oppstod som en kime i 1974 sammen med en hel rekke av andre kurderpartier i Tyrkia: Oppstod PKK virkelig av ingenting, og er det følgelig sant at de bare er et resultat av utenlandsk undergraving og av greske, sovjetiske og jødiske sammensvergelser? Og er det sant at de bare er en kriminell organisasjon som lurer ungdommer opp i fjellene, der de blir tvunget til å bli narkomane og der kvinnene må stå til tjeneste seksuelt for de armenske, arabiske og syriske geriljakommandantene?
"…Young people, often in their early teens are taken to PKK mountain units where they are pushed into drug addiction. Our girls of the same age group are intimidated and forced to become the sex objects of high ranking Armenian, Arab and Syrian members of the PKK terrorist units in the mountains. These girls are also forced into drug addiction. Those who become pregnant are forced to have abortions under primitive conditions. Many of them die during these "operations". Those who resist are shot on the grounds that they have betrayed the organization." (Ankara Journalists’ Association 1994)
Ovenstående sitat tror jeg gir et bra bilde på svært mye av litteraturen, men som jeg samtidig tror har en høyst begrenset forklaringsverdi (for ikke å nevne sannhetsverdi). Dette mener jeg også får konsekvenser for hva jeg velger å betrakte som interessant litteratur, og for hva jeg mener er stort sett uinteressant. Til gjengjeld har jeg bevisst valgt å finne frem mye litteratur, for å best mulig kunne underbygge de forskjellige sidene ved saken, i tillegg til at jeg bevisst har valgt å lete etter kritiske vinklinger f.eks. fra en del venstreorganisasjoner som betrakter seg som konkurrenter til PKK — samtidig som de deler en stort sett felles kritikk av den tyrkiske republikken (bortsett fra at de er uenige om Tyrkia først og fremst er et "fascistisk flerpartisystem" eller et "militærdemokrati" og om borgerskapet er potensielt patriotisk eller bare en snyltende kompradorklasse…). Konkret har jeg forsøkt å oppspore stort sett samtlige sosialistiske og kurdiske organisasjoner i Tyrkia, for å bedre få et inntrykk av de sirklene som PKK har forholdt seg til gjennom tiden. Noe annet er at det stort sett bare er disse sirklene som har vært interessert i å behandle spørsmålet i det hele tatt, i den grad den offisielle ideologien i landet er at "Tyrkia har ikke et kurdisk problem, men alene et terrorproblem". På den andre siden har jeg også vært omhyggelig med å finne frem materiale om (og fra) så vel statsmakten som den ytterste høyresiden, og å bygge i videst mulig omfang på mer akademiske fremstillinger, sammen med menneskerettsrapporter og diverse mer "uavhengige" kilder. Likevel vil jeg påstå at det minst like mye er de "avhengige" kildene som kommer med relevante opplysninger: For det første har PKK selv skrevet svært mye om sin oppfatning av saken, og for det andre ville jeg ikke ha unnvært å studere analysene som det amerikanske State Department har gjort gjennom tiden (akkurat som også den tyske Verfassungsschutzbericht fra 1995 har vist seg å være ganske nyttig). Endelig mener jeg at fremstillingen ville vært fattigere hvis jeg ikke hadde hatt tilgang på dokumentene til Press Agency Özgürlük, som er pressebyrået til den tyrkiske bygeriljagruppen DHKP-C (tidligere Devrimci Sol). Dette er en organisasjon som ble stiftet samtidig med PKK i 1978, og som hadde de samme røttene i den svært unge venstrebevegelsen omtrent 10 år tidligere. De har en omfattende tekstsamling på internett, som har vært en viktig innfallsvinkel både til å skaffe meg mer overblikk over situasjonen og til å få nye kontakter i andre leire. Jeg tror ikke at jeg er så enig med dem i deres egne perspektiver, men jeg mener at de har en del innsiktsfulle ting å bidra med når det gjelder PKK.
For en grundig og relativt avbalansert innføring i kurdernes situasjon i allminnelighet, mener jeg at det er mye å hente fra personer som David McDowall 1996, Michael M. Gunter 1990 (med et bra sideblikk til de ulike kurderorganisasjoner på venstresiden) og Hugh Poulton 1997 (med en solid gjennomgang av den kurdiske så vel som den fascistiske og den islamske bevegelsen i Tyrkia). Sammen med Edgar O’Ballance 1996 og antropologen Martin van Bruinessen (som stadig blir sitert av de andre) mener jeg det er mulig å få en allsidig innsikt i problemene og et ganske bra inntrykk av både likheter og forskjeller på tvers av grensene mellom særlig Tyrkia, Irak og Iran. Ciment 1996 byr på noe av det samme, akkurat som Entessar 1992 og journalisten Sheri Laizer (1991,1996). Alle de nevnte forfatterne legger frem mye oppdatert forskning og informasjon, noe som har vært en mangelvare på området helt frem til 1990-tallet.
Likevel mener jeg at disse må suppleres av mer dyptpløyende analyser av det tyrkiske samfunnet som helhet, der jeg mener noen av de beste er Schick og Tonak 1987 (handler mest om tiden frem til 1981) og Feroz Ahmad 1977. 1980-tallet mener jeg blir dekket bra inn av Finkel og Sirman 1990. Jeg vil gjerne spesielt fremheve artikkelen til Shirin Tekeli om den tyrkiske kvinnebevegelsen (i Finkel og Sirman), sammen med artikkelen til Ahmet Samim om "Tragedien til den tyrkiske venstresiden" (i Schick og Tonak): Begge går inn på karakteren til de undertrykkende statsideologiene som kemalisme og stalinisme, samtidig med at de legger frem et demokratisk-kritisk perspektiv som i høy grad er systemoverskridende. Etterhvert som PKK også har gjort seg liknende tanker, mener jeg at deres arbeid fremstår stadig mer som virkelig pionérarbeid. Alle tre bøker får dessuten frem de grunnleggende materielle og politiske endringene i perioden, med den fremvoksende kapitalismen og den sosiale ustabiliteten som førte frem til hele tre militærkupp — i 1960, 1971 og 1980. "Tungvekteren" til William Hale 1994 (om rollen til det tyrkiske militæret gjennom historien) mener jeg derimot har en tendens til å overfokusere på begivenhetene i de innerste maktsirklene, selv om den er brukbar på akkurat dette punktet. Imidlertid mener jeg boken først og fremst er en bekreftelse på hvor viktig det er å studere de mer dypereliggende trekkene ved et samfunn, og vurdere hva det er for drivkrefter og interesser som støter mot hverandre. Hale klarer f.eks. slett ikke å forutsi utviklingen på 1990-tallet, tvertimot spådde han hvordan militæret ville gi mye mer slipp på politikken i fremtiden:
"Finally, in 1991, Demirel and Inönü — two politicians whom the generals had tried to exclude from politics in 1983 — stepped back into power, with no overt murmur of military dissent. So far as anyone could tell, the Turkish army’s political role was now weaker than at any time since the 1950s. The sole exception to the general pattern of civilian control was in the south-eastern provinces, where the continuation of the PKK campaign meant that the army had wider responsibilites, and more autonomy, than the democratic system assumes." (Hale 1994:288)
Når det gjelder utviklingen på 1990-talet mener jeg derfor det særlig er to bøker som skiller seg positivt ut, nemlig den pro-amerikanske Turkey’s Kurdish Question (Barkey og Fuller 1998) og Europaprogrammets oversettelse av den tyske forskeren Jörg Lange, som er tilknyttet den sosialdemokratiske Friedrich Ebert Stiftung. Begge har et solid grep om både geo- og innenrikspolitikken til det moderne Tyrkia, og er ikke redd for å stille tingene skarpt. Konklusjonene fremstår desto klarere, f.eks. når amerikanerne har den følgende formuleringen allerede i introduksjonen, der de bl.a. sier spesielt takk til den anti-kommunistiske RAND Corporation og stiller seg klart på samme side som den tyrkiske statsmakten:
"Our first concern in preparing this study is for the future stability and well-being of Turkey as a key American ally, and for the Turkish government’s ability to deal satisfactorily with the debilitating Kurdish problem. We are concerned for the territorial integrity of Turkey; we strongly favor a solution that can be achieved within a unified Turkish state if this is at all possible — at a time when many countries of the world are beset by devastating ethnic rebellions or separatist tendencies. …We thank RAND for having made its own financial contribution to the study."
Likevel har både Barkey/Fuller og Jörg Lange hver sine svakheter, f.eks. at amerikanerne ikke er så opptatt av PKKs forhold til den tyrkiske venstresiden og at sosialdemokraten ikke er helt villig til å gå inn på spørsmålet om nasjonal frigjøringskamp: "Det ligger i sakens natur at det heller ikke innenfor rammene av dette arbeidet er mulig å gi en sammenhengende framstilling eller analyse av problematikken" (side 98). Dermed blir det opp til en del andre studier å levere den avgjørende informasjonen både om PKK selv og om bevegelsene på venstrefløyen, i tillegg til de mer lyssky detaljene om forbindelsene mellom NATO og CIA på den ene siden, og til fascistene og militæret på den andre siden.
Jeg tar det siste punktet først: Det finnes etterhvert ganske mange artikler og bøker om det hemmelige GLADIO-nettverket som ble bygget opp innen NATO-alliansen for å bekjempe trusselen fra Sovjet. Frem til omkring 1991 var det likevel mest de mer eller mindre halvparanoide på venstresiden som mente at det var bånd mellom fascistene, GLADIO og den tyrkiske mafiaen. I 1996 førte en bilulykke ved provinsbyen Susurluk imidlertid til at mange av disse båndene brått ble avslørt, fordi de etterhvert var ved å ta over hele statsapparatet fra innsiden. Jeg vil særlig trekke frem artiklene til Lucy Komisar, Martin Lee og Desmond Fernandes (for ikke å glemme Mehmet Ali Birand) som eksempler på en dypdegående journalistikk og på et grundig dokumentasjonarbeid. Det er slike personer som har vært med å avdekke hvordan NATO bærer en stor del av ansvaret for krigen, og som dermed forteller hvem det er som trekker i trådene for at PKK ikke skal få oppfylt sine ønsker.
Så kommer det siste punktet, nemlig koplingen mellom venstresiden og den kurdiske bevegelsen i landet: Tyrkias venstreside er et emne som svært få har studert på et rent akademisk grunnlag, men som til gjengjeld svært mange studenter og akademikere har vært dypt involverte i. To av de grundigste "akademikerne" er sannsynligvis Jacob Landau (1974) og Igor Lipovsky (1992), som har skrevet mye om partiene på 1960-tallet og delvis også på 1970-tallet. Frem til nå har jeg imidlertid bare referert til sekundærfremstillinger, men det er først og fremst på dette punktet at jeg har klart å grave frem primærkilder i form av dokumenter fra de kurdiske og tyrkiske sosialistene selv, og gjort et stort arbeid for å skaffe meg best mulig oversikt. I tillegg naturligvis til PKK selv, vil jeg gjerne trekke frem de partiene som i dag kaller seg ÖDP, MLKP og DHKP-C, og som representerer et bredt spektrum fra venstresosialister og trotskister på den ene siden til marxist-leninister og guevarister på den andre siden. Jeg har lært mye av å sette meg inn i deres mer eller mindre avgjørende disputter, og jeg har til og med gått på forkurs i tyrkisk språk for å bedre kunne forstå hva de var opptatt av. Det tyske magasinet Widerstand (som jeg har fått tilgang på over internett) har dessuten vist seg som et nyttig sted å samle opp artikler, og i tillegg finnes det et svært stort antall kurdiske pekere som gir deg tilgang på nesten alt (eller mer) av den informasjonen du trenger om PKK og dens forgreininger, venner, uvenner, gamle dokumenter, nye dokumenter og så videre… I flere land finnes det også blader som blir gitt ut av solidaritetsmiljøer, bl.a. Kurdistan-Rundbrief (tysk), Kurdistan Rapport (svensk) og Kurdistan Report (engelsk). Ledende PKK-medlemmer som Abdullah Öcalan og "ideologen" Mehmet Can Yüce figurerer jevnlig i intervjuer eller med egne artikler, og dessuten har PKKs politiske front ERNK gitt ut mange både hel- og halvoffisielle dokumenter i tidens løp. Koplet med det bakgrunnstoffet som alle de andre fremstillingene har gitt meg, mener jeg at det er fullt mulig for meg å gjøre meg opp en egen mening og ha et solid materiale som dokumentasjon.
Helt til slutt vil jeg imidlertid nevne sosiologen Ismail Besikçi og journalisten Ismet Imset: Besikçi er en av de få tyrkiske akademikerne som har forsøkt å forske på kurdernes situasjon, noe som har gjort at han i dag soner en fengselsdom på sammenlagt 200 år for "forbrytelser mot staten". Besikçi har en tendens til å gjenta seg selv i sine skrifter, men jeg mener at han har svært mye bakgrunnsmateriale og også mange interessante perspektiver. Imset er på sin side en journalist som på 1980-tallet skrev hatske artikler mot "røverbanden" PKK og de "marxist-leninistiske barnemorderne" i Syrias og Sovjets tjeneste, men som ved inngangen til 1990-tallet tydeligvis har skiftet synspunkt og i dag helt klart forsvarer dem som en motstandsbevegelse mot en brutal tyrkisk statsmakt. Ikke overraskende bor han nå i London. Likevel mener han også at PKK har fått sin fremgang mest på tross av seg selv, og er på ingen måte ukritiske til dem. Sannsynligvis er han en av dem som vet mest om de kurdiske og tyrkiske undergrunnsgruppene, og hans "Report on Separatist Violence in Turkey" fra 1992 er en mye sitert klassiker. Det tok meg forøvrig flere måneder å få den brakt ut av Tyrkia, og angivelig har de bare 100 eksemplarer igjen på et lager i Ankara…
I opgaven forsøger jeg at afdække forskellige sider ved den kurdiske nationale bevægelse i Tyrkiet, med afsæt i teorier udviklet på baggrund af guerilla-erfaringerne bl.a. i Kina i 1930'erne og Vietnam i 1960'erne.
Dette er også afspejlet i opgavens titel, hvor "KKP" står for Kinas Kommunistiske Parti og "PKK" for Partiya Karkeren Kurdistan eller Kurdistans Arbejderparti.
Teorigrundlaget i denne opgave er højst aktuelt i forbindelse med studiet af væbnede, nationale bevægelser og af oppositionsgruppers brug af vold for at opnå bestemte politiske resultater.
Gå til forsiden
Bjarke Friborg
KurdishMedia.com
Universitetet i Bergen
Institutt for Sammenliknende Politikk
Københavns Universitet
Carsten Niebuhr Instituttet
(Gæster siden 3.12.03)
archive index
home
design by maystar
powered by blogger